Et forsvar for «enprosentgnålet»

Hvis ikke bistanden skal tilsvare én prosent av bruttonasjonalinntekten, hva skal den tilsvare da?

Bistandspolitikken er under angrep. Eller, den er jo egentlig ikke det. Ikke nå heller.

Men at den burde vaere det, er langt på vei hovedbudskapet i kronikken fra to bistandsringrever i hervaerende avis sist uke.

Tidligere Norad-sjef Per Ø. Grimstad og eks-bistandsminister Tom Vraalsen mener statsbudsjettets 36 bistandsmilliarder fortjener mer oppmerksomhet.

Deres poeng er at stillheten har senket seg etter at det såkalte enprosentmålet – at bistandsbudsjettet skal tilsvare én prosent av Norges bruttonasjonalinntekt – ble en realitet rundt årtusenskiftet.

Til og med KrF er enig

De to er ikke de første til å målbaere ideen om at «enprosentgnålet» skygger for diskusjon om hva pengene fører til.

Til og med KrF, i sin alternative «stortingsmelding» i fjor, kritiserte dagens bistandsforvaltning for å vaere mer opptatt av å utbetale penger enn å se på effekten. Gjennomgangstonen blant alle med interesse for bistandspolitikk er den samme: Effekten må vaere avgjørende for hvordan bistanden innrettes.

Et slikt standpunkt er likevel ikke til hinder for tanken om at bistandsnivået kan knyttes til en ekstern størrelse som bruttonasjonalinntekten.

Det er ikke åpenbart at å vrake dette målet ville føre til en mer faglig og fornuftig debatt om hvordan bistandspolitikken skal innrettes best. Naturligvis ville støyen ha kommet, men uten at det nødvendigvis ville ha gagnet verdens fattige.

Debatten er der

Man kan også spørre om oppmerksomheten rundt norsk bistand er så liten. I norsk politikk er det sjelden noen sammenheng mellom antall milliarder og medieoppmerksomhet: Universitetsog høyskolebudsjettet er større enn bistandsbudsjettet, men Regjeringens strukturreform der har skjedd uten større overskrifter.

På bistandsfronten har VG problematisert norske konsulenters bånd til Utenriksdepartementet, og satt kritisk søkelys på tette forbindelser mellom mottager og bevilger i Indonesia. Jevnlig dukker det også opp kritiske saker om hvordan bistandsmidler går til for eksempel amerikanske tenketanker og prestisjeuniversiteter.

Og i starten av juli tok Civita til orde for å gi bistand som direkte kontantstøtte til verdens aller fattigste personer. Studier antyder at dette kan ha vel så god effekt som kompliserte og samfunnsbyggende utviklingsprosjekter. Tenketanken vil spisse bistanden mot avskaffelse av ekstrem fattigdom, og nedprioritering av mer generell fattigdomsbekjempelse.

Høyere på dagsordenen

Det er med andre ord en god del debatt rundt norsk bistand, men man må anta at Grimstad og Vraalsen ønsker den høyere opp på norske politikeres dagsorden.

Problemet er at forvaltning, innretning og prioritering av bistand er ganske komplekse problemstillinger, sammenlignet med diskusjonen om nivået.

Bør norsk bistand for eksempel i større grad prioritere landbruksutvikling sør for Sahara enn utdanning? Bør vi redusere antall mottagerland enda mer, fra dagens rundt 90? Bør det brukes enda mer på evalueringsapparat og -metodikk?

For å si det slik: Det er svaert upresist, men til gjengjeld politisk forståelig at Sylvi Listhaug i VG fredag i stedet velger å karikere KrFs bistandspolitikk til «det er mer viktig å gi masse penger enn hva pengene går til».

Ikke «reell bistand»

Så er det sant at denne ene prosenten inneholder ganske mye annet enn det Grimstad og Vraalsen kaller «reell bistand».

Internasjonale bokføringsregler åpner for at for eksempel de nesten syv milliardene til integrering av flyktninger i Norge i fjor ble del av bistandsprosenten. Eller informasjonsstøtten til norske organisasjoner, som skal gi «kunnskap, engasjement og debatt i Norge».

Slikt er en pussighet. Men tross alt har enprosentmålet vaert en suksess for tilhengere av romslige overføringer også til mer direkte fattigdomsbekjempelse. Det totale bistandsbudsjettet er mer enn firedoblet på 20 år.

Og skulle man droppe målet, måtte man jo funnet et annet nivå, gitt at man mener at bistand i det hele tatt har noe for seg.

Det mangler jo ikke akkurat på behov der ute i verden.

For mange mål

Fortsatt preges bistandspolitikken av mange, ambisiøse mål, selv om Regjeringen har snevret inn i antall mottagerland, partnere og temaer. I utviklingsmeldingen som kom i april, skisserer også Børge Brende strengere effektivitetskrav.

Dette er fornuftig, i likhet med å gjøre større forsøk med kontantstøtte av typen Civita foreslår. For Grimstad og Vraalsen har rett i at klarere prioritering av de fattigste, og tydeligere resultatrapportering, er rett vei å gå.

At det er forbedringspotensial i norsk bistandsforvaltning, er hevet over tvil. At løsningen er kvitte seg med enprosentmålet, er det ikke.