Det er traust i toppen av norsk naeringsliv

Norsk naeringslivs toppsjikt preges av lite nyskaping og enda mindre radikal endring.

Det er påfallende hvor stabilt det er – i tiår etter tiår – på toppen av listen over selskapene på Oslo Børs med høyest markedsverdi. Stillstanden er et paradoks i en tid hvor alt endres stadig kjappere og mer omfattende, og bør bekymre flere enn dem som er aller mest opptatt av innovasjon og endring.

Ikke alt er som før

De samme bransjene har dominert lenge: Olje, gjødsel, aluminium, telekom, merkevarer i dagligvare og bank og finans. Men det skal sies: Selv om selskapene på topplisten har de samme navnene – Statoil, Hydro, DNB, Telenor, Yara og Orkla – så er ikke alt som før. Alle har gjennomgått store forandringer. Norsk Hydro er et av de beste eksemplene på nettopp det.

Hydro har «alltid» vaert med på Børsens toppliste. Gjødselprodusenten ble startet i 1905 og børsnotert i 1909. Hydro er et stort stykke Norge. Hydro er Sunndal, Karmøy, Holmestrand, Årdal og Høyanger.

Tidligere i sommer kom nyheten om at Hydro kjøper Orklas halvpart i aluminiumsselskapet Sapa. De to selskapene har samarbeidet om satsingen på aluminium siden slutten av 2012.

Nå blir Hydro en av verdens største på aluminium og Norges største private arbeidsgiver med over 35.500 ansatte. Hydro har ikke bare vaert et norsk industrieventyr, det er også et stort børseventyr.

Et bilde på utviklingen

Det har skjedd mer med Hydro enn mange av de andre gigantselskapene på Børsen. I 2004 ble Hydro strippet for gjødseldelen, da Yara så dagens lys. Så tre år etter nappet Statoil oljedelen ut av Hydro, og StatoilHydro, som senere endret navn tilbake til Statoil, ble skapt. Hydro med de to delene som ble splittet ut, har i dag en markedsverdi på rundt 300 milliarder kroner. Det er verdien av dagens Hydro pluss på avleggeren Yara og rundt 20 prosent av dagens Statoil.

I dag er Statoil verdt rundt 460 milliarder og er Børsens desidert mest verdifulle selskap, som det har vaert siden børsnoteringen i 2001. Men de siste ti årene har både Yara, og det som ble igjen av Hydro etter at oljen ble skyflet ut, gått mye bedre enn Statoil. Oljebransjen ble hardt kvestet av prissjokket sommeren i 2014, og markedsverdien av Statoil er lavere i dag enn i 2007.

Historien om Hydro er på mange måter historien om utviklingen i norsk naeringsliv. På starten av 70-tallet var Hydro sammen med Borregaard, Televerket, Statens Kornforretning og Elkem dominerende selskaper i Norge. I 1980 hadde Hydro en markedsverdi på 6,6 milliarder kroner og var det eneste selskapet på Børsen med en verdi på over en milliard. Helt frem til årtusenskiftet var Hydro desidert størst. Så kom to nye børskjemper til, for i 2000 og 2001 lot Arbeiderpartiet i en uvanlig privatiseringsiver Telenor og Statoil gå på Børs.

Rendyrking og internasjonalisering

Omstillingen i norsk naeringsliv har i stor grad gått ut på rendyrking og internasjonalisering. Hydro er et rendyrket aluminiumsselskap, som er størst i verden på aluminiumsprofiler. Telenor, Statoil og Yara har gjennomgått den samme transformasjonen og blitt blant de største i verden i sin bransje. Orkla har gått i samme retning, og sammen med DNB er disse selskapene fortsatt børsens mest verdifulle.

Når man tar sikte på å bli størst i verden, så er det viktig å satse i riktig bransje. Gjødsel og aluminium har gått bedre enn olje de siste årene. Skikkelig ille har det gått i papirbransjen. Det er Norske Skog et skrekkeksempel på. Selskapet var verdt 12 milliarder kroner og blant de 10 største på Børsen ved årtusenskiftet. Nå er det nesten helt utradert.

Det er betegnende at den mest markante endringen i Børsens toppliste de siste ti årene, er at oppdrettsselskaper har festet grepet. Det er nok en bransje som produserer råvarer. Marine Harvest (som er 7. størst på Børsen), Lerøy og Salmar er tilsammen verdt godt over 100 milliarder kroner, og mer enn Hydro.

I tillegg har vi sett noen forsøk der selskaper med stor, men kortvarig suksess, har satset utenfor boksen. Ta Rec for eksempel. Orkla var storaksjonaer i solenergiselskapet. På det høyeste var Rec verdt 150 milliarder kroner. Det var i 2007. To år etter hadde kursen rast. Seadrill er et annet selskap som har vaert inne på topplisten. Det var før oljeprisfallet, og med en verdi opp mot bestenoteringen til Rec. I dag er begge selskapene verdt under 3 milliarder.

Lite «disrupsjon»

Det er altså svaert lite som er snudd på hodet i toppen av norsk naeringsliv. Et buzzord som har eksistert noen år er «disrupsjon». Det brukes, spesielt i teknologiske bransjer, når eksisterende forretningsmodeller utraderes og totalt nye tar over. Akkurat det har det vaert lite av i toppen av norsk naeringsliv. Det er ganske traust. En av grunnene til det er at vi har hatt suksess i det som har vaert våre tradisjonelle bransjer. Vi kan ta oss råd til å vaere trauste. Vi leverer varer, gjerne råvarer, som vi vet verden vil ha.

Norge kan leve godt på å vaere størst og best i verden i disse bransjene en god stund til. Men det er ikke tilstrekkelig på veldig lang sikt. Da må også de største i norsk naeringsliv snu opp ned på ting. Aller helst bør også helt nye selskaper i helt andre bransjer innta toppsjiktet.

Vi kan ta oss råd til å vaere trauste. Vi leverer varer, gjerne råvarer, som vi vet verden vil ha.