– Det var tøft, gjorde vondt og førte til en veldig tung periode
De norske landslagsspillerne har vaert gjennom hvert sitt skademareritt.
Fotballspillere som blir langtidsskadet går ofte inn i et mørke med psykiske plager. Mange opplever at det er lite hjelp å få.
Caroline Graham Hansen, Maria Thorisdottir og Ingvild Isaksen har alle vaert gjennom lange skademareritt på veien til fotball-EM i Nederland.
De er ikke alene om å ha hatt det svaert tøft når helsen gjør at du ikke kan bidra på banen. I en undersøkelse fra Brunel University i London av langtidsskadede fotballspillere, svarte 99 prosent at de opplevde psykologiske forstyrrelser under skadeoppholdet.
Forskerne fant ut at majoriteten ikke hadde fått noen form for psykisk hjelp.
Hansen ble i ung alder utpekt som et av de største fotballtalentene i verden. Torsdag er hun nøkkelspilleren når Norge må slå Belgia for å holde liv i EM-drømmen.
En alvorlig kneskade satte imidlertid en effektiv stopper for Canada-VM for to år siden. Et halvt år etter at hun hadde kjempet seg tilbake, var uhellet ute igjen.
Kneet sviktet, TV-bildene viste en ung spiller som lå på gresset og skrek ut. Litt i smerte, men mest i redsel. Ikke lenge før sesongens viktigste kamper i Champions League skulle spilles, trodde hun karrièren var over.
– Du ser drømmen din rett foran deg, og så raser alt sammen. Det fallet der, fra himmel til helvete på et brøkdel av et sekund, det skjer kanskje bare i sport. Det var tøft, gjorde vondt og førte til en veldig tung periode, forteller 22-åringen.
Mange vonde spørsmål
Etter at hun kom tilbake var hun åpen om angsten. På bloggen kalte hun den «et stort mørkt hull inni magen».
Angsten hadde med seg mange ubehagelige spørsmål om hva fremtiden ville bringe.
– Er jeg god nok? Vil det gå bra? Hvordan blir ting etterpå? Vil treneren fortsatt ha meg når jeg er blitt frisk igjen? Det er mange tanker som går gjennom hodet.
– Følte du deg urettferdig behandlet, som først mistet VM og så var det ut igjen?
– Det er selvfølgelig urettferdig. Jeg ble skuffet, for jeg jobbet hardt for et mål og så fikk jeg ikke lov til å delta. Jeg følte det var noen guder der som ikke ville meg vel. Det var tøft, det som gjør vondt, er redselen for hva som skjer nå.
Anne Marte Pensgaard er professor i idrettspsykologi ved Norges idrettshøgskole. Hun forteller at det er en stor belastning for utøvere ikke å få gjøre det de aller mest vil.
En utfordrende faktor i et lagspill er at andre utøvere ser din skade som en mulighet til å spille seg til en plass. Man blir heller ikke en del av de sosiale relasjonene på samme måte, og blir litt på siden av alt.
For topputøvere er dessuten idretten en veldig viktig del av identiteten, det er tett knyttet opp til spørsmålene om hvem man er og hvilken verdi man har.
– Derfor oppfordrer vi sterkt til å finne andre ting å gjøre under skadeoppholdet, for eksempel studier. Det kan bli en nyttig tid for å se en annen side av tilvaerelsen.
Den vonde uvissheten
Det var først da Maria Thorisdottir fikk beskjed om at idrettskarrièren kunne vaere over at hun skjønte hvor mye fotballen faktisk betydde for henne. Kleppspilleren fikk sitt store gjennombrudd i det samme VM som Hansen mistet.
Ikke lenge etter mesterskapet ble hun imidlertid taklet hardt i en seriekamp. Først etter tre måneder oppdaget legene et avrevet leddbånd. Feilinformasjon etter operasjonen gjorde at hun startet opptreningen for tidlig. Det førte til tretthetsbrudd, som etter mye frem og tilbake holdt henne ute i nok et år.
– Jeg fikk aldri beskjed om når jeg kunne vaere tilbake. Det var kanskje det verste av alt, sier hun.
Plutselig følte hun seg tomhendt og lurte på hva hun skulle finne på.
– Etter hvert møtte jeg ikke opp på lagtreningene, for det var så deprimerende å stå der og vite at jeg ikke kunne delta sammen med resten. Jeg trengte å ta en pause og vaere litt vekke, sier Thorisdottir, som forteller at hun hadde mange mentale knekker underveis.
– Jeg var kjempelangt nede og så nesten ikke lyst på noen ting. Det ble ganske svart. Det var mange ganger jeg hadde lyst til å bren- ne opp fotballskoene og aldri se en ball igjen.
Trenerens viktige rolle
Ifølge Pensgaard viser forskningen at det er viktig å vaere en del av klubbmiljøet også når man er skadet. Trenere bør spørre hvordan det går og ha jevnlig kontakt.
Kanskje kan noe av treningen organiseres sammen med de andre. Samtidig kan det vaere godt å få litt avstand i perioder, reise bort og vaere fysisk et annet sted.
– Men er man helt ute blir det vanskelig å komme inn i gruppen igjen, sier professoren. Foreløpig er ikke temaet saerlig mye behandlet i trenerutdanningen til Norges Fotballforbund, innrømmer seksjonsleder Dan Eggen.
Lederskap både inn mot kollektivet og enkeltspillerne er én av fem baerebjelker i utdanningsløpet.
Da er det naturlig at man er innom oppfølging av skadede spillere, men Eggen innrømmer at det økte fokuset på psykiske plager i fotballen gjør det naturlig å se naermere på om det blir nok belyst.
– Det er en veldig relevant problemstilling. Det er ingenting som tilsier at man ikke må ta det alvorlig.
Viktige støttespillere
Ingvild Isaksen mistet også VM for to år siden med en alvorlig kneskade. Den førte til at hun ble satt på sidelinjen i et nesten 20 måneder langt skademareritt.
Det ble en knalltøff periode for midtbanespilleren.
– Jeg skulle ønske det var et mer fast opplegg fra et hold. Man blir veldig alene, det er tungt å finne ut alt man trenger og be om hjelpen når du sitter i den situasjonen, sier Stabaek-spilleren, som er glad hun gjennom landslaget var en del av Olympiatoppen-miljøet.
Der var det andre utøvere i samme situasjon som henne. Samtidig hadde hun samtaler med en idrettspsykolog som betydde mye.
– Det var utrolig fint å ha sted hvor jeg kunne vaere frustrert og lei meg. Jeg kunne tømme dritten, så gå på trening og vaere litt ferdig med det, sier Isaksen.
Hun kom inn som innbytter i åpningskampen mot Nederland søndag, men spilte med store smerter på grunn av en betennelse i haelen.
Kanskje fører den nye skaden, som trolig kommer som en følge av den forrige, til at hun mister resten av mesterskapet.
Kommer sterkere tilbake
Joachim Walltin, leder i utøvernes interesseorganisasjon NISO, innrømmer at det er gjort for lite med å følge opp utøvere som langtidsskadet. Ansvaret ligger i stor grad hos klubb og i noen tilfeller landslag.
– I og med at det er ymse hvordan de følger det opp, så tror jeg det store flertallet blir overlatt litt til seg selv. Det blir tungt for mange, sier han.
NISO samarbeider med en psykolog på Ullevaal sykehus som hjelper utøvere som sliter med angst, depresjon, spillavhengighet og alkohol. Walltin tror det kan vaere naturlig å la oppfølging av skadde spillere bli en del av tilbudet. EM-håpene er uansett sikre på at de vonde periodene har gjort dem sterkere både som utøvere og mennesker.
– Selvfølgelig blir man det. Man laere seg selv å kjenne på en annen måte og jeg tror jeg er blitt bedre trent av det. Det kommer alltid noe godt ut av å ha det vondt, men det betyr ikke at det bare er glede når man er skadet. Det er det ikke i det hele tatt, sier Hansen. Thorisdottir er enig.
– Det er rart hva det gjør med deg, egentlig. Jeg tror aldri jeg har vaert sterkere mentalt enn jeg er nå.