Endringene er ufarlige, men nødvendige
Norge bommet med flere ting i åpningskampen. Trøsten er at noen av dem bør vaere relativt enkle å rette på.
0–1 mot Nederland sved som et gnagsår. Det var imidlertid helt fortjent. Sånn sett er det enklere å akseptere enn et urettferdig nederlag.
Hvis kampen brukes riktig, var den også en helt nødvendig vekker foran dagens kamp mot det som ser ut som gruppens svakeste lag.
Det letteste å forbedre bør vaere strukturen i det bakre leddet. Det handler mest om to ting:
Elise Thorsnes er ingen naturlig venstreback. Det merkes på posisjonsspillet. Hun ligger ofte både for bredt og høyt. Det gir motstanderen rom til å spille inn mellom henne og midtstopper, samt mye bakrom. Skal hun fortsatt foretrekkes foran «spesialister», må Martin Sjögren og teamet hans greie å instruere på plass den delen.
Ingrid Moe Wold, og delvis stopperne, slet tidvis en-moten mot hurtige og teknisk briljante nederlendere. Noe av det rettes opp hvis de blir flinkere til å «lede» motstander riktig vei. Enkel regel: Du leder inn i banen hvis du mener at vi er i flertall der og kan vinne ball. Du leder utover hvis det er fare for skudd, eller at vi ikke kan vinne ball ved å lede inn.
Må bytte på midten
Så langt forsvarsspill, men de største problemene hadde vi i angrepsspillet. Vi produserte rett og slett skremmende lite.
Når ting låser seg har en som trener stort sett to valg: Tenke forbedring eller tenke forandring. Jeg tror Martin Sjögren må tenke begge deler.
Mangelen på kreativitet fremover i banen kan justeres ved å bytte plass på Maria Thorisdottir og Maren Mjelde. Thorisdottir var meget god i mange deler av spillet. Det kan hun også vaere som stopper. Med Mjelde på midten får vi både en mer naturlig sjef i det leddet, samt en bedre pasningsspiller.
Det virker også riktig å sette Andrine Hegerberg inn på midten, fordi hennes ro, blikk og fine pasningsfot blir viktig i en kamp der vi trolig kommer til å styre mye av spillet.
Ny og bedre plan
Forandringen handler om å justere formasjonen. Når vi spiller med en diamant på midtbanen kan vi lett bli veldig smale i vårt angrepsspill. Det gjør at det blir enkelt å forsvare seg mot oss.
Hvis vi legger en spiller bredere i banen på hver side, strekker vi motstander mer og skaper større rom for eget spill og spillere.
Caroline Graham Hansen er aller best når hun får angripe én mot én med nesen mot mål. Det får hun hvis hun starter bredere enn mot Nederland. Setter vi inn Guro Reiten til venstre får vi også en god innleggsfot fra den siden. Når vi vet at vi i Ada Hegerberg er en spiss som har sin kanskje aller største styrke i å omsette innlegg, virker det som kloke trekk.