«Her er tapperhet, men først og fremst solidaritet og menneskelighet. Og dermed også feighet og kynisme.»
Film. Anmelder Kjetil Lismoen om krigsdramaet Dunkirk
rope: se på meg, se hvor fint togsett jeg har! (for å parafrasere et annet kjent vidunderbarn, Orson Welles).
Dunkirk er alt annet enn det overflødighetshornet av ideer og visuelle krumspring som hans tidligere filmer har vaert, og jeg er enig med dem som mener at dette er hans beste film. I skildringen av kaoset og tilfeldighetene som preget britenes evakuering av sine soldater fra Dunkirk i 1940, bringer han krigsfilmen naermere en nyansert humanisme sjangeren altfor sjelden er i befatning med.
Logistisk mareritt
Det britiske havariet i Dunkirk er perfekt utgangspunkt for en annerledes krigsfilm som likevel har rom for nervepirrende dramatikk. Det var våren 1940 at 400 000 britiske soldater helt overraskende ble omringet av den tyske haeren mot kysten av Frankrike, før det vi i dag kjenner som Andre verdenskrig for alvor startet, og en ”mirakuløs” evakuering fant sted.
Nolan bryter kaoset som oppsto ved Dunkirk ned til tre tidslinjer: soldatene på stranden av Dunkirk, pilotene som kom dem til unnsetning fra luften og de sivile som kom over fra britisk side med småbåter. Filmen starter med soldaten Tommy (Fionn Whitehead) som søker tilflukt fra tyske fremstøt på stranden, og forsøker desperat å komme om bord på en destroyer som tar med sårede tilbake til britisk jord. Nolan får frem det logistiske marerittet med enkle virkemidler, og viser hvordan soldatene hver for seg forsøker å overleve bomberegnet fra tyske jagerfly.
Kraftfull dramaturgi
Når de britiske jagerflyene naermer seg Dunkirk, anført av Tom Hardy som ledende pilot, fremstilles det som om alt skjer samtidig. Men det er her Nolan viser sin kløkt som filmforteller: de tre ulike handlingsløpene foregår til forskjellig tid, men ved å manipulere tiden, ved å strekke og tøye den, slik bare en briljant filmskaper kan det, blir vi sugd inn av dramaturgiens sentrifugalkraft og et helstøpt univers stiger frem av krigens inferno.
Her har krigen en egen metallisk, pumpende lyd som hele tiden ligger å bakgrunnen, og ikke siden There will be blood har en mainstreamfilm blitt drevet frem av et så potent og dominerende lydbilde. Nolan, som har skrevet manus, er svaert sparsommelig med dialogen, og det er nesten