Norge har fått et arr. Vi skal ikke gjemme det bort
Tiden er overmoden for et minnesmerke over 22. juli. Nå må det handles.
Omringet av ansikter som vrir seg i frykt, prøver jeg å finne retningen på lyden av skudd. Rommet er fullt av ungdommer fra 14 til 30 år som skriker så høyt de kan i full frykt. Desperat prøver flere å komme seg bort fra lyden av skuddene, men få vet hvilken retning vi bør løpe.
Kald og full av adrenalin
Det er første gang jeg har sett det, men noen sto der med tomme blikk livredde, men stillestående. Fra teltplassen kommer lyden av hundrevis med skudd naermere. Skudd som jeg i ettertid har forstått var lyden av uskyldig ungdom som mistet livene sine. Noen av dem skutt helt i stykker. I flukten fra dette, har noen sagt de så døde ungdommer med mobiltelefonen ved siden av seg som ringte med «mamma» på displayet.
Er du klar over hvor mange skudd som ble skutt for å skade og ta livet av så mange det til slutt ble? Timevis med skudd. Noen øyeblikk senere brakte det også timevis med foreldrepar som ankom Sundvollen hotell. Selv om jeg satt for meg selv med en dyne rundt livet, kald og full av adrenalin og spiste suppe i et hjørne, var hele lobbyen opplyst av blålys.
De lyste opp ambulansepersonell som ytte førstehjelp og ansiktene til foreldrepar som lette etter barna sine. Foreldrene som kom inn ble henvist i to retninger. Én for dem som hadde overlevende barn, og én for de savnede.
Seks år etter er spørsmålene fortsatt mange. På selve dagen bruker følelsene å rase gjennom hodet som en berg-ogdal-bane og så kommer power pointfremvisningen av bildene fra dem som ikke er her lenger og bilder fra før angrepet hvor flere gikk rundt som om ingenting var galt. Mye av det må man leve
Vi trenger et kunstnerisk uttrykk som kan la oss minne. Det er jo ikke mye å be om.
med. Andre ting kan gjøres noe med.
Må baeres med stolthet
Hvorfor har ikke disse hendelsene et minnesmerke i hovedstaden? Irritasjonen brenner i tinningen når tennene bites sammen. Hvorfor er planene for minnesmerke i regjeringskvartalet avlyst og planlagt nedskalert, til det noen har omtalt som en ensom benk? Hva i alle verdens land er det vi holder på med? Norge har fått et arr og vi simpelthen må ikke, kan ikke og skal ikke gjemme det bort under en skjortekrave.
Vi må gjøre som vi har gjort i vanskelige tider før. Vi må baere det med stolthet til minne om de som gikk med. Og om noen spør, så skal vi fortelle dem historien om hvem de fantastiske menneskene som ikke er her lenger var, hvor modige så mange var, hvor mange som hjalp hverandre i tiden etterpå, som bar hverandre gjennom harde tider.
Vi skal fortelle om rosetogene og om «en himmel full av stjerner» og vi skal fortelle om hvor trist det er at så flinke, snille, varme og gode mennesker ikke lenger er her. Men det forutsetter at vi tar minnesmerket på alvor. Vi må ikke gjemme det bort. Vi må som et land risse det inn med stål og bor i sement og fjell. Midt i hovedstaden blant maktens
mennesker og alle som bor og besøker byen. Her er vårt felles minne. Fordi det er sånn det Norge jeg kjenner markerer de store sorgene og gledene. Vi gjør det sammen og vi gjør det selv om det gjør vondt. Vi gjemmer det hvert fall ikke bort.
Ikke mye å be om
For sånn føles det faktisk når regjeringen nok en gang forsinker minnesmerke i regjeringskvartalet. Kjaere Erna, Jan Tore, regjeringen og Stortingets flertall. Vi trenger et kunstnerisk uttrykk som kan la oss minne. Som kan løfte oss ut av hverdagen og hedre ideene, menneskene og viktigheten av demokratiet vårt. Det er så mye å ta inn over seg at vi må ha et slikt sted for å klare det. Det er jo ikke mye å be om.
Det er seks år siden 22. juli til lørdag. Seks år med savn. Seks år med smerter og angst. Jeg vet om mange som fortsatt tørker tårer og lover seg selv å vaere tøffe før de går inn på skolen eller i en jobb. Mange har fortsatt bakgrunnsbilde av barna sine som omkom på mobilen. Og enda flere skriver minneord når de som ikke er her lenger markerer bursdag på Facebook. Vi glemmer aldri.
Kjaere politikere: La meg bo i et land hvor vi etter slike feige angrep rydder plass til minner i fellesskap. Hvor saker som har betydning langt utover regjeringers farge eller samarbeidsmønster bare gjennomføres. Et land hvor vi ikke krysser veien når noe blir vanskelig. Men tør å løfte tøffe ting frem i hverdagen. Etter seks år med venting blir jeg stadig mer usikker på hva som skjer og hva våre ansvarlige egentlig tenker.
På tide å reise et byggverk
Det er blitt reist dusinvis med gravsteiner i Norge på grunn av 22. juli 2011. Disse besøkes, blomstene vannes og ord hviskes. Nå er det på tide at vi reiser et felles byggverk i hovedstaden og et fyrtårn som utover vår egen livstid og forventet levealder til de som omkom kan stå og lyse i hjel hatet og laere ettertiden om farene og grusomhetene, om samholdet. Et minne vi kan rømme til når hverdagen er vanskelig. Hvor man kan kjefte og gråte. Et sted man kjapt kan stikke innom for å huske, la seg prege.
Jeg vil ha ro og konsensus om vårt minne av og kampen for å unngå fremtidige 22. juli. Men etter seks år føler jeg behov for å gi en kraftig påminner til de ansvarlige om hva dette handler om. La seksårsdagen for 22. juli vaere dagen hvor vi bestemte oss for å reise minnesmerket som skal gi oss minner vi liker, minner vi hater, minner vi gråter over og minner vi mildt smiler av, minner om mennesker vi savner og husker. Om ikke er jeg redd vi etterlater oss et mørke og en usikkerhet om vi faktisk står sammen når det teller. Tiden er overmoden for et slikt minnesmerke. Nå må det handles.