Myter om militaermakt i 1905

Aftenpostens kommentator Sveinung Berg Bentzrød gir i sin nyhetsanalyse 12. juli en påminnelse om at Norge som et lite land i verden ikke kan ruste seg til den absolutte sikkerhet mot ytre farer. Som Bentzrød understreker, er Norges sikkerhet først og fremst et spørsmål om stormaktene interesser. Det viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddelet er derfor den vestlige sikkerhetsgaranti i forskjellige varianter fra Novembertraktaten av 1855 til Natotraktaten, slik det er vist i artikkelsamlingen Selvstendig og beskyttet (2008).

Bentzrøds henvisning til unionsoppløsningen i 1905 bidrar ikke til en edruelig sikkerhetspolitisk diskusjon, men heller til å fordunkle analysen. Det er ikke dekning for å si at opprustningen i 1890-årene styrket Norge mot Sverige. Den parallelle, svenske opprustningen medførte nemlig at i 1905 var styrkeforholdet det samme som det hadde vaert i 1895, slik militaerhistorikeren Jan Glete har påvist.

Forestillingen om at den norske forsvarskraften i 1905 fikk svenskene til å avholde seg fra å angripe Norge, er ren mytologi. Hverken kongen, regjeringen eller riksdagen og slett ikke de sentrale militaere på svensk side vurderte å bruke det militaere kort for å tvinge «norrbaggarna» tilbake i unionen. Alle parter visste at et svensk overfall i 1905 ville ikke stormaktene ha tolerert.

Således har militaerhistorikeren Gunnar Åselius studert den svenske militaerledelsen uten å finne militaer aktivisme i de ansvarshavende kretsene. En tredje svensk historiker, Bo Stråth har studert kongehuset og politikerne med samme resultat.