Denne boken har for mye av alt
God i små glimt
Vi er i Nederland i 1996 og følger den kjekke og stødige forretningsmannen Peter de Boer og den vakre, lutfattige og gatesmarte Nicky Landsaat gjennom nervepirrende møter med grådige konkurrenter, desperate skurker og brutale irakske etterretningsmenn.
De Boer og Landsaat, som selvfølgelig finner kjaerligheten underveis, må manøvrere seg gjennom en endeløs mengde vold, sex, eksplosjoner og livsfare, alt pakket inn i inngående og detaljerte beskrivelser av omgivelser og mennesker.
På sitt beste er Hun takket gudene en spennende opplevelse satt i en innbydende og detaljrik atmosfaere.
Dessverre gjelder dette bare i små glimt. Romanens største problem er at det blir for mye. Av alt.
Med sine 735 sider er det mange detaljer og sidespor som får veldig mye plass, uten at det er nødvendig for å drive historien fremover.
Uforløst potensial
Gjennom romanen skifter AdlerOlsen synsvinkel ofte. Han forteller historien i bruddstykker som gradvis avslører mer og mer av det som skjer.
Dette gjør han også med hell, men først sent i boken. Da blir de sterke heltene, som virker ufeilbarlige i ett øyeblikk, plutselig mer sårbare og menneskelige.
I første del av boken, derimot, blir ikke dette grepet utnyttet godt nok, og derfor er ikke båndet til karakterene så naert som det trenger å vaere når man må følge dem gjennom så mye.
Det er spesielt ergerlig at historien aldri når det klimakset du hele tiden sitter og håper på. Det hele fisler ut, selv om slutten er elegant løst i god thriller-stil. Uten å avsløre noe.
Driver ikke fremover
Leseren får innblikk i dyptgående familieintriger og detaljerte planer som strekker seg helt opp til Saddam Hussein. Dramatikken får en nerve under pinefulle og grafiske scener når hovedpersonene kommer i trøbbel, og alt er ekstremt detaljert.
Problemet er at nerven forsvinner når scenene strekkes over for mange sider. Da ender du opp med å vente på at historien skal komme seg videre istedenfor å bite negler.
Det hjelper ikke at store deler av romanen blir brukt på å gå i sidespor som for all del er dramatiske, men som ikke spiller en avgjørende rolle for å drive historien fremover. Faktisk blir det vanskelig å få helt taket på hva Jussi Adler-Olsen egentlig vil fortelle på de 735 sidene.
Når det i tillegg er for mange livsfarlige situasjoner som mister effekten av å bli løst av de mest utrolige tilfeldigheter, er det vanskelig å la seg gripe av «Hun takket gudene».
Dette er nok gledelig for fansen, men for gjennomsnittsleseren finnes det langt bedre sommerlektyre å bruke ferien på.