Spøkelset forsvinner ikke
Anders Behring Breivik vil trolig fortsette å inspirere galninger, gjøre vondt for de fleste og hefte ved dem som befinner seg i samme ideologiske landskap.
22. juli 2016:
1. I München publiserer 18 år gamle David Ali Sondaly en oppdatering på en falsk Facebook-profil. Han håper å lokke til seg tyrkisk ungdom med beskjeden om at det er gratis mat å få på McDonald’s like ved Olympiastadion. Timer senere dreper han ni ungdommer, alle med minoritetsbakgrunn.
Den tysk-iranske tenåringen var svaert fascinert av massemordere, Behring Breivik inkludert. Han skal ha skiftet profilbilde på appen WhatsApp til et av den norske terroristen kort tid før massakren.
2. Samme dag intervjues Jonas Gahr Støre (Ap) i Adresseavisen, filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen i Morgenbladet og Antirasistisk senters leder Rune Berglund Steen i Vårt Land. De etterlyser, på litt ulike måter, et oppgjør med Behring Breiviks tankegods.
3. Bloggeren Peder Fjordman Jensen publiserer et innlegg på det høyreekstreme nettstedet Gates of Vienna. Det er først og fremst et angrep på Arbeiderpartiets palestina politikk, men også en beklagelse over hvor «ekstremt» han selv ble behandlet etter at Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker. Han ble tvunget til å rømme fødelandet sommeren 2011, skriver han. Heksejakten mot skribenter som drev «helt legitim kritikk av islam og masseinnvandring» var uutholdelig.
Disse tre hendelsene fra forrige gang kalenderen viste 22. juli, forteller hver sin historie om konsekvensene av terrorangrepet mot Regjeringskvartalet og Utøya.
1. Skytingen i München
Skytingen på terrorangrepets femårsdag forteller at Behring Breiviks vold er en fortsatt trussel, om enn ikke slik han selv ønsket.
Antagelig er denne hendelsen
det angrepet som i størst grad kan sies å vaere inspirert av Behring Breivik. I likhet med andre tilfeller der det har vaert trukket linjer til Behring Breivik, handler imidlertid inspirasjonen først og fremst om selve voldsbruken til den norske terroristen.
Hverken Sondaly eller Adam Lanza, gjerningsmannen bak Sandy Hook-massakren i USA i 2012, viste spesielle tegn på å dele Behring Breiviks politiske ideer. Også for «den polske Behring Breivik», kjemiprofessoren Brunon Kwiecien, viste den ideologiske forbindelsen seg svak. Han hadde en paranoid skepsis til myndighetene, men var for eksempel ikke opptatt av islam i det hele tatt. Den 29 år gamle tsjekkeren som angivelig planla terror med BehringBreivik som forbilde i 2012, viste seg å vaere et rent psykiatrisk tilfelle.
Det er de aller mest ekstreme voldsfa natikerne som har latt seg inspirere av Anders Behring Breiviks ufattelige vilje til å begå grusomheter. At han kan fortsette å inspirere slike, er dessverre en permanent risiko. Som politisk terrorist har Behring Breivik derimot fått liten anerkjennelse selv i marginale høyreekstreme miljøer, der de aller fleste har vaert opptatt av å distansere seg totalt fra Behring Breivik.
2. Behovet for oppgjør
Behovet for et oppgjør med Behring Breiviks tankegods forteller hvordan han fortsatt er et verkende sår i norsk samfunnsliv, og sannsynligvis alltid kommer til å vaere det.
Islamistiske terrorangrep bekjempes best ved å «keep calm and carry on», kombinert med erkjennelsen av at problemet har noe med islam å gjøre – at «det brenner i islams hus», i Mohammed Usman Ranas språkdrakt. Men i Norge problematiseres det stadig at samfunnet i for stor grad har gått videre etter 22. juli, nesten som om ingen ting har hendt.
Frustrasjonen er fortsatt til stede over at det anses utidig å påpeke når aktører i det offentlige ordskiftet innehar likhetstrekk med Behring Breiviks politiske oppfatninger. Ikke minst blant de mange politisk engasjerte menneskene som ble direkte berørt av terroren.
At Behring Breiviks vold gis individualistiske forklaringer – en vanskelig barndom, en patologisk narsissisme – når islamistiske angrep alltid blir gjenstand for systemiske forklaringer, er vanskelig å akseptere for mange.
3. Fjordmans avvisning
Fjordmans bloggpost demonstrerer hvorfor dette «oppgjøret» er så vanskelig. Et stykke på vei har den høyreekstreme bloggeren rett: Fjordman spesielt, men også Behring Breiviks inspiratorer mer generelt, opplevde en unison, massiv fordømmelse i tiden etter terrorangrepet. Oppmerksomheten rundt nettets ekkokamre, konspiratoriske nettsteder, kontrajihadisme som fenomen og hatretorikk var enorm.
Men så? Hva skjer når de som har hatt påvirkning på Behring Breiviks idéverden ikke er villige til å endre sine synspunkter? Det er ikke åpenbart at større doser fordømmelse og moralsk indignasjon er riktig medisin om målet er et endelig oppgjør med fremmedfiendtlig tankegods.
Grensen for hva som skulle inkluderes i et slikt oppgjør vil naturligvis avhenge av hvor man selv står politisk i disse spørsmålene. Selve diskusjonen om hva som er fremmedfiendtlig retorikk kan vaere vel så fruktbar som ideen om et endelig oppgjør med det samme.
Ikke bare «legitim kritikk»
Derfor bør heller ikke Fjordmans påstand om at han bare har bedrevet «legitim kritikk av islam og masseinnvandring» forbigås i stillhet.
Behring Breiviks såkalte manifest er oppkalt etter en av Fjordmans tekster. I denne «europeiske uavhengighetser k la e ringen» krever han, «på vegne av Europas borgere», at myndighetene stopper all muslimsk innvandring, frigir alle papirer som beviser eksistensen av Eurabia-nettverk, legger ned EU og avvikler multikultur al ismen.
Om kravene ikke innfris, vil borgerne «ta de nødvendige skritt for å besørge vår sikkerhet og nasjonale overlevelse», skriver Fjordman.
Uansett hvor sterk avstand Fjordman tar fra Behring Breiviks handlinger, er det like fullt et faktum at bloggeren var terroristens ideologiske hoved inspirasjon. Den assosiasjonen blir han aldri kvitt.
Å fremme konspirasjonsteorier, mane frem enkle fiendebilder og bruke borgerkrigslignende retorikk gjøre nikket il medskyldig for terroren som rammet Norge for seks år siden.
Men fremmedfiendtlig er det like fullt.