Navlebeskuende fra Støre og Brende
USA og RUSSLAND har farlige ledere. Krigene i Syria og Ukraina er ille i seg selv og kan spre seg. Det går ikke lang tid mellom alvorlige terrorangrep. Liberale verdier er under press, saerlig i Øst-Europa, men også i vest. Deler av Afrika rammes av sult, noe som neppe reduserer flyktningstrømmen nordover. Klimaødeleg gelsene ser ut til å vaere i gang. Mange mennesker er urolige for det som skjer, også i Norge.
I denne situasjonen kunne man ha ventet at de norske partiene rettet sitt blikk mot verden, og fortalte velgerne hvordan de så på problemene og deres løsning. Men det var lite internasjonalt engasjement å spore på partilandsmøtene og i programmene som ble vedtatt.
I STEDET har vi nå fått en sommerlig debatt mellom Ap-leder Jonas Gahr Støre og utenriksminister Børge Brende (H), der begge prøver å sole seg i glansen av Frankrikes nye president, Emmanuel Macron.
De to understreker at Macron ser mot Norge, eller at han i alle fall bør, eventuelt kan, gjøre det. De er derimot uenige hvem Macron har – eller bør ha – som forbilde her i nord.
Støre startet det hele og har noen poenger. Den nordiske (og norske) modellen med aktiv stat, lave inntektsforskjeller, samarbeid mellom partene i arbeidslivet med mer, har lenge vakt internasjonal interesse.
Utspillet hans er likevel mest rart.
STØRE LOVPRISER Macrons vilje til å søke bredt forankrede og fremtidsrettede reformer av økonomi og arbeidsliv. Selv vil han samarbeide i regjering med Senterpartiet, en garantist for stillstand og revers.
Støre roser også Macron for å se Europa som en mulighet. På sitt siste landsmøte vedtok Arbeiderpartiet å stryke målsettingen om norsk EUmedlemskap. Også her er det påfallende at Ap har utpekt Norges mest EU-kritiske parti, Sp, som sin viktigste samarbeidspartner.
BRENDES KRITIKK av Støres utspill går inn på noe av dette, så han får noen lettkjøpte poenger, men heller ikke utenriksministeren er saerlig opptatt av utenrikspolitikk.
I stedet konsentrerer Brende seg om å forklare at Macron nok kan se mot Norge, men da mot den sittende regjeringens fine politikk, snarere enn tidligere regjeringers.
Den franske ambassaden må ha hatt stor glede av å formidle Støres og Brendes innsikter til Paris.
Hvis ikke engang en tidligere utenriksminister og den nåvaerende ønsker å bringe de alvorlige problemene i verden inn i norsk valgkamp på en meningsfull måte, ser det dårlig ut. Heldigvis er det fortsatt et stykke tid til valgdagen.
m Det var lite internasjonalt engasjement å spore på partilandsmøtene og i programmene som ble vedtatt