Å leve etter Utøya

Urverket går mot fremtiden. Det gjør disse unge voksne også.

Du er hel igjen nå. Klokken i Møllergata 19. Jeg pleide å stille tiden min etter deg hver dag på vei til jobb. Sommeren 2011 var du bare et krater.

Et tydelig tegn på det umulige, som i løpet av én dag endret Norges uskyld for alltid – og som endret retningen og lyset i livet til så mange.

Men urverket gikk fremdeles. Midt i krateret. Tiden stoppet ikke.

Rapport fra ni ungdommer

Jeg jobbet hos Barneombudet i 2011. Ni ungdommer fra hele landet, som alle var på Utøya den julidagen, ble samlet for å snakke seg gjennom tiden etterpå. Om hjelpeapparatet, skolen, familien, venner, søvn, ikke søvn, uro, nummenhet, sinne, savn, sår og heling.

Min rolle var å vaere fotograf til en rapport. Stille kunne jeg sitte å lytte, mens dyktige kolleger jobbet seg gjennom tiden etter hendelsene med ungdommene.

Jeg så ni utrolig flotte 15-åringer. Med en umenneskelig erfaring i ungt liv. Det mest slående gjennom arbeidet var at de var så «vanlige». Gruppen delte mye humor, masse latter og smil, men aller mest omsorg.

Men sporene var der. Konsentrasjon som bare plutselig var borte. Hukommelse s vansker. Øyne som brått ble tomme. Én av ungdommene ble borte for oss. Orket ikke å snakke mer. Men mest av alt ble jeg slått av en utrolig styrke. En modenhet og refleksjonsevne. Og at de kunne formidle. De kjente hverandre ikke fra før, men vennskapet ble evig, der og da.

Større sinne i dag

Klokken i Møllergata er hel igjen. Urverket går mot fremtiden. Det gjør disse unge voksne også.

Jeg har nå møtt åtte av disse ungdommene igjen. Seks år etter møttes vi, over en helg. De er ikke lenger ungdommer, men 22–23 år gamle. Og jeg, jeg er utrolig takknemlig. Disse åtte har gitt meg en tro på fremtiden. Deres klokskap, raushet, medmenneskelighet og omsorg er helt unik og genuin. Vi tok tak i de samme temaene som for seks år siden.

Flere kjenner på et større sinne i dag enn det de gjorde sist. Og flere kjenner fortsatt julidagen sitte godt plantet i kroppen og i sjelen. Noe annet ville heller ikke vaert menneskelig.

Ingen av dem klager. Stort sett går hverdagen fint. De føler seg heldige. De vet at mange sliter veldig. Mot slutten av helgen gjorde jeg et opptak med dem og spurte hva de ønsket for fremtiden.

«Å kunne vaere noe for andre», svarte de unisont.

Det er de allerede.