Hedvig Broch

My funny Valentine, sweet comic Valentine, you make me smile with my heart. Hedvig var oppsiktsvekkende flott, kjapp i replikken, morsom, sjenerøs, empatisk og klok. Vi sosiologjentene møttes på pauserommet i 7. etasje på Blindern på midten av 80-tallet. Hedvig fordypet seg i virksomhetsteorien.

Som helt ung ble Hedvig tatt opp ved Kunst- og håndverksskolen, men lot seg overtale til at det ikke var veien å gå. Dette var tungt for en kunstnersjel. Ved fylte femti, etter flere yrkeskarrièrer, ble hun likevel fulltids kunstner, med flere separatutstillinger. Hun malte figurative landskap og portretter. Maleriene hennes er fine og følsomme. Ifølge henne selv var sosiologien fortsatt med henne i tilnaermingen til motivet.

Før sosiologistudiet jobbet Hedvig som tekstforfatter. Med sitt humoristiske hjerte fortsatte hun hele livet å samle og raffinere gode forsnakkelser, for eksempel: Jeg gleder meg som til et barn! En av Hedvigs leveregler var at det er lov å smile først.

Og hun smilte til kjent og ukjent, høy og lav, kvinne og mann. Hun hadde en sjelden evne til å se mennesket bak fasaden, til å skape ekte kontakt og latter rundt seg. Den som fikk Hedvig til bords hadde trukket gullkortet.

Hedvig var svaert ressursrik. Likevel var det ikke alltid lett å vaere Hedvig. Sitt første barn, Mikkel, mistet hun i barsel. Det at man den gang absolutt ikke skulle snakke om det vonde, og at spebarn ikke fikk sin egen grav, var noe av det hun måtte baere med seg.

De tre solene i Hedvigs liv var moren Elisabeth og de to flotte døtrene Kristin og Tiril som hun elsket over alt på jord, og som hun med rette var veldig, veldig stolt av. Og hun elsket barnebarna Sunniva, Sebastian, Lovisa og Ib. Etter mange års sykdom valgte kunstneren, sosiologen og tekstforfatteren Hedvig Broch å gå ut av tiden 15. juli, naer 71 år gammel.