«Jeg vil ikke miste mer av livet mitt»

Studieveilederen var betenkt. Da semesteret begynte, tok han Pracon til side.

Visste Utøya-overleveren hva han hadde begitt seg ut på? At ikke bare terror generelt sto på pensum, men også 22. juli?

Det visste Pracon. Det var en av grunnene til at han hadde søkt seg til nettopp freds- og konfliktstudiet ved Bjørknes høyskole.

Det er tre år siden nå. I begynnelsen gikk det ikke så bra. Han hadde han vanskelig for å konsentrere seg. Noen tidsfrister røk. Karakterene var svake.

Men han fullførte det første året. Etterhvert fikk han bedre arbeidsrutiner. Karakterene tok seg opp. 13. juni i år sto han i findressen i høyskolens auditorium, med et sammenrullet papir i neven. Det var beviset: Et diplom for fullført treårig bachelorutdannelse.

Som studentrådsleder skulle han holde tale for de andre kandidatene. I salen satt moren hans. Pracon prøvde å unngå å møte blikket hennes, han ville ikke begynne å gråte.

– For meg betyr det diplomet all verden. Det er så lenge siden jeg har klart å fullføre noe, sier han.

– Jeg har jo ikke vaert i jobb på mange år. Man sitter og ser ut av vinduet på alle som farter til jobb klokken åtte og tilbake i firetiden. Etter å ha sittet så lenge på sidelinjen, er det så vanvittig deilig å kjenne på følelsen av fremgang i livet igjen.

På toppen av Trolltunga

Adrian Pracon ble et av de sterkeste vitnene til hvordan det var å vaere på Utøya fra 17.17 til 18.34 den julidagen for seks år siden. Etterpå ble han selve bildet på hvor vanskelig det kunne vaere å takle alle timene etterpå.

Nå er det sommerstille utenfor Pracons vindu, hjemme i leiligheten på Kampen. På veggen poserer han og faren på et bilde fra en jakttur i Canada, med en nyfelt svartbjørn. På bokhyllen står utstoppet rype og fasan. Den nordlige halvkulen er vippet åpen på et globusformet barskap. Dette må kunne kalles en ungkarshule.

En bunke store, sammenrullede regnbueflagg ligger oppå siste nummer av «Fjell og vidde» og «Folk og forsvar» på kommoden i gangen. I år gikk Pracon i pride-paraden for første gang på lenge, forteller han.

– Det var en kjempefin feiring. På ett tidspunkt var det noe som smalt, en høy lyd mange skvatt av. De som var rundt meg, så på meg for å se hvordan jeg tok det.

For ikke lenge siden kunne selv sprakingen fra en mikrofon få ham til å synke sammen, med hamrende hjerte.

– Men jeg reagerer ikke lenger annerledes enn andre på sånt. Det er en fin seier.

En annen seier det siste året: Han har begynt å høre på lydbøker igjen mens han er ute og går.

– Jeg er veldig glad i bøker, og det er fint å kunne ha dem med når jeg er på farten. Men før måtte jeg ha alle sansene intakt, i tilfelle noe skulle skje.

Andre ting er vanskeligere å bli kvitt.

– Har du vaert på Trolltunga noen gang?

Pracon ser brått opp, det rykker i luggen.

– Den følelsen av å stå på kanten av et stup, og hvis du faller nå, er du ferdig? Suget i magen. Den følelsen får jeg veldig ofte, helt ut av det blå. Jeg vet hva den er koblet til. Da går jeg gjennom noe som skjedde den dagen.

Nektet å snakke polsk

Pracon sitter rak i ryggen og forsyner seg beskjedent av småkakene han har satt frem. Han er typen som ruller hørbart på r-ene de fleste av oss sluker. Han kan finne på å bruke ord som «storartet».

– Jeg ble alltid kalt veslevoksen som liten, sier han og smiler.

– Helt fra barnehagen likte jeg best å snakke med de voksne, og de likte å snakke med meg. Det var hyggelig å slå av en prat med laererne i friminuttene.

Pracons foreldre kom fra Polen i 1982. Faren jobbet ved stålverket i Stalova Wola – som betyr stålviljen – og forlot landet da han ble tipset om at kommunistregimet ville slå til mot fagbevegelsen Solidaritet. Etter et år i Østerrike, fant de et hjem i drabantbyen Gulset i Skien.

I feriene pakket familien hondaen, kjørte til Sverige og tok ferge til slekten i gamlelandet.

– På den tiden var «jordbaerplukker» den første assosiasjonen mange nordmenn hadde til polakker. Det medførte litt mobbing. Det plaget meg å bli ertet for noe jeg ikke kunne gjøre noe med.

En periode i ungdommen nektet han derfor å snakke polsk med foreldrene sine.

– De erfaringene har nok gjort meg mer bevisst på bakgrunnen min. Og etterhvert mer stolt. Nå synes jeg det er veldig kult å kunne et ekstra språk og kjenne to kulturer. Men det hender folk som ikke kjenner meg tror jeg er fransk - og av og til er det enklest å la dem tro det. Saerlig hvis de nettopp har fortalt en polakkvits.

– Hvorfor har du ikke fortalt det før?

Da Pracon hadde fylt 15 år fortalte han foreldrene at han var homofil. Det endte med en krangel, og han flyttet hjemmefra. De fant sammen igjen. I dag beskriver Pracon familierelasjonene som tette og gode, og foreldrene er en viktig støtte i hverdagen.

Da Pracons bok Hjertet mot steinen