Universitetene er slaver av finansieringssystemet
Tiden er kommet for å kvitte oss med stykkprisfinansieringen i universitetsog høyskolesektoren.
Alle som har vaert på forskningspolitiske seminarer har hørt varianter av samme sang: Rektorer som sier «vi kan ikke kommersialisere forskningen vår, fordi det ikke belønnes i finansieringssystemet», forskere som sier «det gir ingen belønning å laere studentene kritisk tenking», forskningsinstitutter som sier de må ha «insentiver for å samarbeide bedre».
På forskningspolitiske seminarer høres vi ut som slaver av finansieringssystemet.
Påvirket av små belønninger
Universitetene får omtrent fem prosent av midlene sine på grunnlag av prestasjoner innen forskning – de såkalte tellekantene. Disse midlene fordeles innenfor en lukket ramme.
Det betyr at den totale summen er konstant. Det igjen betyr at dersom alle forbedrer seg like mye, får alle fortsatt det samme. Konsekvensen er at mengden forskerne publiserer og midler hentet fra EUs rammeprogrammer, gir liten uttelling med tanke på hvor mye penger universitetet til forskerne mottar.
Selv om effekten av forsknings tellekantene er begrenset, viser det seg at norske forskere er lett påvirkelige av små belønninger. Siden systemet ble innført i 2003 har det vaert kraftige positive effekter: Det er blitt økt oppmerksomhet om å publisere i fagfellevurderte tidsskrifter, og det har blitt satset sterkere på å hevde seg internasjonalt.
Dette har gjort at Norge har hatt stor fremgang sammenliknet med de fleste andre land. Norge er blant de beste forskningsna sjonene i forhold til størrelse, selv om dette ofte drukner i at våre naermeste naboer er enda bedre enn oss.
Større økonomisk betydning
Etter store forbedringer de første årene, ser det nå ut som ulempene med forsknings belønningene er iferd med å overta: Økningen i vitenskapelige publikasjoner virker å ha stoppet opp.
Samtidig senderen økendeandel av universitetene belønning s midlene direktetilbake t ilden enkelte forsker. Da får vie n situasjonhvor konkurransen innad er like viktig som å øke universitetets kvalitet. D eter grunn til å mistenke at det foregår tilpasning til finansieringssystemet med tanke på økonomi, ikkekvalitet.
På undervisnings siden har tellekantene en mye større økonomisk betydning. Rundt 25 prosent av universitetenes finansiering er direkte avhengig av hvor mange studenter som fullfører kurs.
Universitetene får en fast sum for hver student som fullfører 60 studiepoeng. Denne summen utgjør cirka 40 prosent av den antatte kostnaden foren student. Tallene ty derpå at denne finansieringsformen hadde formidable effekter de førsteårene.
Et tapssluk
Det ble svaert lønnsomt å fylle opp lesesaler og auditorier. Effektiviteten økte betydelig. Mange høyskoler og universiteter opprettet billige studier for å hente ut belønningen ved å få studenter gjennom 60 studiepoeng.
Problemet viste seg imidlertid å vaere at når universitetene bare fikk 40 prosent finansiering, ble de nye kursene et tapssluk. Som en reaksjon b ledet etterhvert foretatte n opprydding i studieporteføljen. Undervisnings belønningene har hattmindreeffekten n forsknings belønningene.
Andelen studenter som fullfører på normert tid har bedret seg svakt, og den gjennomsnittlige studiebelastningene r omtrent den samme. Fra universitetene kommer det innvendinger om at det er svaert vanskelig å opprettholde små fag over tid.
Gradvis harde t kommetstadig flere elementer inni finansieringssystemet. Universitetene og høyskolene måles nå på omtrent alle områder.
Etter mitt syn er det største problemet at det å oppfylle alle de ulike måleparameterne i finansieringssystemet dominerer, istedet fora t universitetene setter seg faglig begrunnede mål og strategier. Tiden h arder forkommet for å kvitte os smed stykkprisfinansieringen i universitets- og høyskolesektoren.
Bør innføre en todelt mekanisme
En ny tankegang bør ha som utgangspunkt at samfunnet forventer forskning, utdanning og formidling fra alle universiteter. Forventningen
«Tiden er derfor kommet for å kvitte oss med stykkprisfinansieringen i universitets- og høyskolesektoren.»
bør også vaere at universitetene utfører disse samfunnsoppdragene ut fra sine egne forutsetning og premisser.
Samfunnet bør fortsatt måle h vadet får utav de rundt 30 milliardene som brukes på universiteter hver tår. Istedet forstykk prisbelønninger, bør universitetene utsettes for helhetlige evalueringer foretatt av internasjonale eksperter med jevne mellomrom.
I stedet for dagens tellekanter, bør vi innføre en todelt mekanisme for vekst og utvikling i sektoren. Myndighetene bør sette opp en del overordnede nasjonale mål som alle laerestedene kan måles og evalueres på.
For eksempel kan myndighetene sette mål for gjennomstrømming, totalt volum, publiseringer og siteringer eller tilsvarende generelle mål for hvert laerested (og alle laerestedene samlet).
Ulike forutsetninger
I tillegg bør laerestedene utforme sine egne målsettinger (i dialog med myndighetene) og utvikle kriterier slik at det kan vurderes om laerestedene når sine egne målsettinger. Oppfyllelsen av denne blandingen av bidrag til nasjonale kunnskapsmål og laerestedets egne målsettinger må så evalueres og gi grunnlag for økte (eller reduserte) bevilgninger.
En slik mekanisme gir også mulighet for at laerestedene kan utvikle seg ut fra ulike forutsetninger. Det vil vaere naturlig at en del av breddeuniversitetene måles på forskning i verdensklasse og høyt nivå på deltagelse i EUs rammeprogram.
Andre laeresteder kan måles etter i hvilken grad de lykkes i å øke forskningsinnholdet i sin profesjonsutdanning. En slik mekanisme vil kunne gi både fleksibilitet, mulighetene for politisk overordnet styring, og utvikling ut fra ulike forutsetninger. Da unngår vi å ende opp med elleve like universiteter.