Leikanger har landets største tetthet av byråkrater
Den lille vestlandskommunen huser nesten 700 statlige arbeidsplasser.
Mens debatten går om flytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo til distriktene, tiltrekker Leikanger jobbsøkere fra hele landet.
Nede ved Sognefjorden med utsikt til fjell, frukttraer og offentlige kontorer, sitter de som enda ikke har tatt ferie og spiser lunsj i solskinnet.
– Det er litt stille, sier Ole Øystein Barsch.
– Du må like å trene og gå tur for å vaere her. Sjefen liker å ta oss med på tur, sier Cindy Svendsen Ceesay.
De er blant studentene som er kommet fra Trondheim, Oslo og Bergen til årets «Difi camp»: Leikangers svar på sommerleir for fremtidige byråkrater.
Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) er en av «hjørnesteinsbedriftene» i Leikanger. Bare 2237 personer bor i den lille kommunen. Men den har flest statlige arbeidsplasser pr. innbygger i hele landet.
De mange kontorene har sørget for at innbyggerne i kommunen er blant landets høyest utdannede i snitt. Netto innflytting dit er i pluss, og det har til tider vaert boligmangel.
Samhold blant etatene
– Det merkes at det er mange innflyttere. I barnehagen sønnen min gikk i er det jo nesten ingen som snakker sognemål lenger, sier Katrine Evebø fra Nordfjord.
Hun kom hjem til fylket for syv år siden og fikk jobb i NAVs økonomitjeneste. Det sies at en tredjedel av statsbudsjettet sluses gjennom den store, grå bygningen ved fjorden.
Kollega Kristine Birkeland kom nyutdannet fra Bergen for tre år siden med samboeren fra Trondheim. Han jobber i Difi.
– Jeg ble veldig positivt overrasket over at det var så mange andre i samme situasjon: Tilflyttere med høy utdanning på samme alder som oss. Da vi flyttet, var jeg mest fokusert på den spennende jobben og tenkte at vi har alltids hverandre, sier Birkeland.
– Så var det en verden på Leikanger og! skyter Evebø inn.
Facebookgrupper, ski- og sykkelturer, og den ukentlige byråkratmiddagen på Fjordkroa er viktige integreringstiltak for de nyankomne. Det arrangeres også jevnlig «byråkratmesterskap» i volleyball, innebandy og håndball.
En langsiktig plan
Det er ikke tilfeldig at Leikanger er blitt hele Norges «byråkratbygd». I 1995 samlet davaerende fylkesmann Oddvar Flaete offentlige etater, høgskolen, Vestlandsforsking, KS og NHO på sitt kontor i Leikanger.
«Vi må lande noe på IT» var budskapet. Det ble starten på IT-forum Sogn og Fjordane, og prosjektet som skulle hale i land mange statlige kompetansejobber.
– Vi er ikke ferdige enda, sier Jos-
tein Fondenes, som nå er pensjonist og fruktbonde.
Han var utviklingssjef hos Fylkesmannen da Difi ble opprettet i 2008. Etter at de første datamaskinene kom på plass i 1983, har Fylkesmannen sammen med Vestlandsforskning og privat naeringsliv vaert med på å utvikle flere offentlige systemer, nettportalen Norge.no, og internasjonale kartapplikasjoner.
– Vil vi ha noe, må vi vaere et hestehode foran. På slike steder kommer ikke arbeidsplasser av seg selv. Sogn og Fjordanes IT-miljø viser at det går an å vaere sterke selv om man er små, sier Fondenes.
Storkommunen kommer
Tross alle de unge innflytterne fra byen, må man lete lenge etter en kaffebar i Leikanger. Forklaringen kan vaere at Sogndal ligger bare 20 minutters kjøretur unna, med både kino og kjøpesenter. Og i Sogndal har boligprisene nådd Oslo-nivå, meldte E24 i fjor.
– Det var mer liv her for 20–30 år siden. Mange bedrifter har lagt ned eller flyttet, både banken og tannklinikken er borte, sier Geir Morten Eikeberg.
Han er én av få ekte systrendingene – altså en person fra Leikanger – som Aftenposten møter denne julidagen. Han og kona jobber begge i Sogndal. Mange pendler over kommunegrensene. De forsvinner når Sogndal, Leikanger og Balestrand slås sammen til én kommune.
Sentralt mellom fjellene
Med mange statlige jobber blir kommunen likevel sårbar for regionalisering og omstrukturering. I juni fikk de rundt 20 ansatte på fylkeskontoret til Nav i Leikanger beskjed om at jobbene deres trolig flyttes til nytt regionkontor i Bergen. Nå er det knyttet spenning til hva som vil skje når også fylkene slås sammen til en ny vestlandsregion. Leikanger beholder trolig fylkesmannssetet.
– Det blir spennende fremover, fortsatt er det mye vi ikke har svar på, sier Marie Solvoll Lyby fra Rygge i Østfold.
Hun er assisterende juridisk sjef hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, og savner ikke tiden med eget advokatfirma i Moss. fjellene hun og samboeren bare er en liten biltur unna: Sognefjellet, Strynefjellet, Hemsedalsfjellet og Vikafjellet. Garantert skiføre om vinteren. På kontoret i Statens hus står joggeskoene klare til bruk.
En annen byråkrat som bokstavelig talt ble bergtatt av Leikanger, er danske Martin Michelsen. Han sa opp jobben i København og tok med seg familie og hund for å jobbe med IT-utvikling i Difi.
– Jeg har alltid vaert fascinert av fjell og norske landskap. I Danmark ble jeg sett på som litt rar, mens her er det helt normalt at folk spør hvor du har vaert på tur i helgen, sier Michelsen som er svaert fornøyd med gangavstand til jobb.
– Er det ingenting dere savner?
– På Kiwi er det ikke akkurat så mange typer pasta og olivenolje som vi er vant til. Men noen ganger ser jeg meg rundt og skjønner nesten ikke hvordan det er mulig å bo på et så vakkert sted.
«Vi må lande noe på IT» var budskapet. Det ble starten på IT-forum Sogn og Fjordane, og prosjektet som skulle hale i land mange statlige kompetansejobber. Jostein Fondenes, tidligere utviklingssjef, nå pensjonert