Spillerne bør se seg selv i speilet
mye, tjener lite og må stort sett kombinere stor treningsmengde med full jobb eller studier. Det gjør at veldig mange hopper av langt tidligere enn for eksempel deres mannlige kolleger.
Problemet er at de som hopper av ofte er de nest beste. Det gjør at treningshverdagen påvirkes også for de aller beste.
Taper terreng
Fotball handler om å velge riktig løsning til riktig tid. Ofte er «riktig tid» det samme som lite tid. Skal de mestre dette på et nivå som de møter i EM, må de øve seg på det daglig på treninger. Det er der problemet ligger.
Jeg tar neppe feil når jeg sier at i spill elleve mot elleve i Avaldsnes, Lillestrøm eller Stabaek er kvalitetsforskjellen såpass stor mellom de beste og resten at de beste slipper unna med feil en blir brutalt straffet for på landslaget i sluttspill. Våre største stjerner spiller i store klubber i store fotballnasjoner. Vi har stoppere og spisser i Tyskland, Frankrike og England. Men vi har mange i den norske ligaen også, en liga som - dessverre - stadig taper terreng målt mot de beste. Det er nok å se på resultatene fra Europacupene de seneste sesongene.
Skal vi ha et landslag som også i fremtiden gir oss like mange gleder som fotballjentene har skjemt oss bort med, har vi ikke noe valg. Vi må få flere ut til store klubber og ligaer, og vi må bedre rammebetingelsene for de som satser steinhardt på å bli gode her hjemme.
Norske fotballjenter er ikke det minste bortskjemte. Det handler ikke om å tjene store penger. Det handler om å ha råd til å ansette trenere og instruktører til å følge dem opp, og til å skaffe en hverdag der de får balanse mellom trening, hvile og andre gjøremål.
Kan ikke løpe fra ansvaret
Så langt fremtid og rammebetingelser. Det forklarer i alle fall ikke alene hvorfor et norsk landslag har prestert så svakt som de har gjort så langt i EM. Det ansvaret kan hverken spillere eller trenere løpe fra.
Trener Martin Sjøgren og teamet hans har utad vist noe usikkerhet og vingling på laguttak og strategi. Å bytte to av tre på den sentrale midtbanen fra generalprøve til premiere er egnet til å skape tvil i gruppa. Bruken av Elise Thorsnes som back framfor spesialister i rollen, samt at de ikke har funnet den optimale rollen for Maren Mjelde, er heller ikke pluss i boka for trenerteamet.
Likevel bør spillerne se seg selv i speilet, noe de garantert også gjør. De skyver normalt ikke ansvaret fra seg. Alle lag er avhengige av at de beste på papiret også er de beste på banen. Det har de ikke vaert.
Maren Mjelde skulle vaere vår leder. Hun har hatt nok med seg selv, og mot Belgia var hun involvert i begge baklengsmålene. Kollega Nora Holstad Berge har også sviktet i avgjørende situasjoner. Ada Hegerberg har ikke vaert den uovervinnelige «tornadoen» hun ofte er i Lyon.
Det er imidlertid ikke over. Ikke helt. Men at vi plutselig skal beseire Danmark med minst tre mål, og samtidig få hjelp av Nederland, virker veldig lite sannsynlig.
Toppidrettsutøvere skal ikke tenke på sannsynlighet. De skal tenke på mulighet. Og: Det er fortsatt mulig.