Drømmen om å vaere Macron
Statsministerkandidat Jonas Gahr Støre (Ap) og utenriksminister Børge Brende (H) debatterer om hvem som er Norges Emmanuel Macron.
Hvis de var macronister ville de heller ha fokusert på hvor enige de egentlig er med hverandre.
Macron har skapt sin bevegelse En Marche i en spesifikk, fransk kontekst. Det gjør det vanskelig å dra direkte paralleller med Norge. Det er riktig som Brende skriver at Macron ønsker å liberalisere arbeidsmiljøloven, mens Støre går til valg på å reversere liberaliseringene gjort av det borgerlige stortingsflertallet. Imidlertid er den franske arbeidsmiljøloven mye mer rigid enn den norske arbeidsmiljøloven. Så dersom Støre lykkes med sin reversering og Macron med sin liberalisering, vil resultatet vaere at arbeidsmiljølovene i Norge og Frankrike blir likere.
Brende angriper også Støre fordi Ap har strøket en formulering om at EU-medlemskap vil vaere en fordel for Norge fra partiprogrammet sitt. Det er riktig at det er lite entusiasme fra Ap om EUmedlemskap, men det er heller ikke så mye entusiasme fra Høyre. På tross av begrenset spillerom i eget parti og i norsk politikk, er det vel ingen som kan beskylde Støre for å vaere motstander. Sammen med Erna Solberg er han nok er den norske partilederen som er mest tilhenger av EUsamarbeidet.
En progressiv storkoalisjon
I møte med et splittet politisk landskap har Emmanuel Macrons hovedstrategi vaert å lage en slags progressiv storkoalisjon hvor han samler folk fra det moderate sentrum. I hans første regjering kommer statsministeren og finansministeren fra det konservative partiet og utenriksministeren og innenriksministeren fra det gamle sosialistpartiet. I tillegg er det flere ministre med bakgrunn fra sentrumsliberale partier.
Selv om norske politikerne fra Høyre, Ap og Venstre tilsynelatende er enige om at Emmanuel Macron fører mye god politikk, er det helt utenkelige at disse sammen skal styre Norge. I stedet for å gå til valg med regjeringskonstellasjoner som samler de mest Macron-vennlige delene i norsk politikk, går de til valg på hvert sitt regjeringsalternativ som inkluderer partier som i svaert liten grad er Macron-vennlige. Så skal det også sies at de franske fløypartiene er mye mer radikale enn de norske fløypartiene og at andre konfliktlinjer er viktigere i norsk politikk enn i fransk politikk.
Emmanuel Macrons prosjekt med å danne en slags storkoalisjon i møte med sterke fløypartier på begge sider av politikken ville vaert umulig internt i de etablerte, politiske partiene, som alle har mye institusjonell ballast i form av historiske konflikter, samt interne og eksterne interessenter. At Støre og Brende, som nok egentlig har svaert sammenfallende syn på svaert mange politiske områder, fokuserer på sine uenigheter i stedet for sine «enigheter» er nok et bevis på dette.
Dersom Macron var i norsk politikk ville han nok neppe ha vaert med i de etablerte partiene, men heller forsøkt å danne sitt eget parti som i Frankrike. Om han ville lykkes er derimot en helt annen sak.