Jørgen Lohne: Liu Xiaobos skjebne vitner om hvordan Kina nådeløst knebler all opposisjon
Liu Xiaobos skjebne vitner om hvordan Kina nådeløst knebler all opposisjon – og med suksess krever at omverdenen tier.
– Vet du hvem Liu Xiaobo er?
I mine fire år som korrespondent med base i Beijing har jeg stilt dette spørsmålet til et antall «vanlige» kinesere – fattige og rike, landsens folk og storbymennesker, lokale partisekretaerer, funksjonaerer, drosjesjåfører, migrantarbeidere, servitører, gateselgere og sykepleiere. Og så å si bestandig har svaret vaert et tydelig nei: Navnet er ukjent, og de kjenner heller ikke igjen mannen om jeg viser frem bilde av ham.
Andre vestlige journalister i Kina har gjortlignende øvelser, ikke minst i dagene før og etter 13. juli, da fredsprisvinneren døde understreng politibevoktning på et sykehus i Shenyang.
Sensurert bort
Regimet har lykkes: Til tross for at tildelingen av Nobels fredspris i 2010 ga soningsfangen Liu Xiaobo verdensberømmelse, og selv om han hadde en viktig posisjon blant Kinas menneskerettighetsforkjempere og kritiske intellektuelle, var og er han helt ukjent for den jevne kineser.
Lius venner, meningsfeller og tilhengere i Kina kommer til å forsikre seg om at hans minne vil leve i deres egen, begrensede krets. Men for øvrig vil ettpartistatens effektive sensur sørge for kollektiv glemsel i et land der Google, Facebook og Twitter er forbudt, der «statsfiendtlige» meldinger på hjemlige sosiale medier raskt blir fjernet, og der BBC og CNN går i svart straks det uttales «farlige» ord – som Liu Xiaobo.
Verden unnlater å protestere
Et Midtens rike på fremmarsj er seg bevisst sin posisjon som en stadig viktigere global partner og forlanger at også omverdenen skal tie om dem som har tillatt seg å utfordre makten i det den norske Oxford-professoren Stein Ringen har kalt Det perfekte diktatur.
Og ledere fra de fleste land nøler med å provosere ved å ta opp den asiatiske stormaktens menneskerettighetsbrudd. Så avgjørende stor vekt legger de på samarbeid om økonomi og handel, løsning av Nord-Korea-konflikten, globale sikkerhetsspørsmål og terrorismeutfordringer og felles klimainnsats.
Da fredsprisvinneren like før han døde ba om å få forlate Kina sammen med sin kone Liu Xia, var støtten fra omverdenen heller beskjeden. Regjeringen til Erna Solberg måtte tåle kritikk for ikke å slutte seg til oppfordringen om å la dem reise. Men Norge, engstelig for å forkludre forsoningsprosessen med Kina etter år med dypfryste relasjoner nettopp på grunn av fredsprisvinner Liu Xiaobo, var slett ikke alene om å velge å tie.
Under tittelen «Slik kjøper Kina taushet fra verdens menneskerettighetskritikere» slår Hongkong-avisen South China Morning Post fast at Kina ved hjelp av sin rikdom, makt og økende internasjonale innflytelse lykkes med å få det aller meste av utenlandsk kritikk av landets menneskerettighetsbrudd til å forstumme. I stedet for å provosere verdens nest største økonomi og en stadig mer innflytelsesrik global partner holder verdens ledere munn. Ellers blir det reaksjoner:
– Fremmede land har ingen rett til å komme med upassende bemerkninger, sa kinesisk UD-talsmann Geng Shuang dagen etter Liu Xiaobos død. Han gikk til frontalangrep på Den norske nobelkomités tildeling av Fredsprisen i 2010 og gjorde det klart at «visse land» – les Frankrike, Tyskland og USA – ville få klar melding om Kinas vrede over støtteerklaeringer til Liu i den aller siste fasen av hans liv.
Fritt frem for undertrykkelse
Når Kina i økende grad slipper å bli utfordret av andre land på sine menneskerettighetsbrudd, legges også forholdene til rette for at Beijing uforstyrret kan fortsette sin brutale nøytralisering av brysomme opposisjonelle:
Blant de mange som fortjener ikke å bli glemt, er uigur-talsmannen Ilham Tohti, dømt til livstid i fengsel etter å ha provosert Beijing ved å oppfordre til mer human politikk overfor regionen Xinjiang.
En annen er menneskerettighetsadvokaten Wang Quanzhang, som fortsatt er sporløst borte, etter at han for to år siden ble arrestert sammen med et stort antall kolleger.
Globale konsekvenser
I tillegg til modige enkeltpersoners skjebner står viktige prinsipper på spill, saerlig dersom tausheten om Liu Xiaobo og andre forfulgte opposisjonelle kan oppfattes som vilje til å godta at Kina har rett til sin egen definisjon menneskerettigheter.
Hva kan bli konsekvensen av ikke å holde i hevd overfor Beijing-regimet at grunnleggende rettigheter, som ytringsfrihet, er universelle?
Løper vi ikke med det en stor risiko for at menneskerettighetenes allmenne gyldighet vil bli stadig mer undergravet – over hele verden?