«Det kan jeg ikke si når det er jenter her!», sa romkameraten min
Lite visste vi om hva som ville møte oss. Du blir kastet ut i en hverdag helt ulik den du er vant til.
Vi ble plassert på tilfeldige rom. Jeg bodde på rom med én jente og seks gutter, og vi var alle i samme situasjon: Ingen kjente noen, men alle ville kjenne noen. Vi hadde en presentasjonsrunde, og den ene gutten kommenterte: «Det kan jeg ikke si når det er jenter her! Det må dere få høre når dere er blitt en del av gutta!»
Først ble jeg småirritert og syntes han var teit, men så tenkte jeg litt på det. Han hadde jo nettopp åpnet for muligheten for at vi kunne bli en av «gutta».
Må jobbe
Som jente må man jobbe litt for å bli en del av den naturlige alliansen flere av guttene danner nesten med en gang de får på seg en uniform. Og helt aerlig, det skjønner jeg. Vi løper rundt har aldri følt meg utenfor. Jeg er vaktkommandør, kompanitillitsvalgt og kompis. Guttene har sett meg på mine beste, og ikke minst mine dårligste, dager. Sammen har vi trasket gjennom gjørmen, lest rettslaere til hjernen eksploderer, båret vannkanner opp bratte bakker og gravd stillinger (groper) store nok til å romme en hel landsby.
Alle nedturer, alle oppturer, all mestring og alt hat: Vi har gått gjennom det sammen. Jeg har hjulpet makkeren min med å skifte og kle på seg i felt da han var for utslitt til å gjøre det selv, og han har hjulpet meg hvis jeg er blitt hengende etter på en helvetesøkt. Etter hvert har man sett så mye at det om du bruker en bokser eller en sports-BH, ikke har så mye å si.
Så kjaere alle jenter der ute: Prøv. Gi det et forsøk. Og ikke minst, gi guttene en sjanse. Det er absolutt verdt det.