Lillebeth Foss
En liten historie om Lillebeth Foss kan vaere karakteristisk for bohemen som lånte en sjenerøs venninnes fjordeiendom for en del år siden: Stedet var riktignok allerede bebodd av enkelte mindre skapninger, i en ekstra rommelig vedkurv. Vi andre – som tidligere nød samme sjenerøsitet – gikk selvsagt straks på klønet musejakt, og ga opp.
Heldigvis for Norges beste dyretegner Lillebeth Foss som ikke et øyeblikk ønsket å avlive disse yndefulle medskapninger med samme rett til å finnes i verden. For henne gjaldt «den sterkeres rett» overhodet ikke. Disse svaert så fjerne små slektningene må hun ha kommet i et visst tillitsforhold til, mens de til gjengjeld ble motiver og modeller. Hvem vet om hun også omtrent kom på talefot – som med sine ekornvenner, vaskebjørnen personlig, samt geitebukken og de øvrige.
Og målt med de talløse hjem hvor hennes bilder sees til daglig oppmuntring, hører selvsagt Lillebeth Foss til blant landets mest «folkekjaere» kunstnere. At hun dertil maktet å portrettere Homo sapiens, beviser hennes virtuose omslag på en bok av kjaeresten Guhnfeldt. Til og med noen rørende, mini-dyre-skulpturer stammer fra hennes verksted, til minne om henne og hennes ukonvensjonelle omgangskrets. En omfattende presentasjon av kunstnerens livsverk har for øvrig lenge vaert planlagt i bokform.
Lillebeth Foss – fra et akademikerhjem, fikk en bred utdannelse; fra medisinsk grunnfag anatomi til klassisk arkeologi, kunststudium i Paris og Antwerpen, og i Oslo i flere grener. Midtveis i livet også Bulgaria og Tyrkia. Men nå skulle et mangfoldig liv ebbe stille ut – på Frankrikes dag, og vi er mange som husker denne spontane og livlige kunstneren som i yngre dager også kunne drevet det langt i friidrett. Ingen kan forresten ha sett henne i kjole, siste gang skal ha vaert under dåpen. Senere ventet frisørsalongene forgjeves på besøk i 87 år. Første gang Lillebeth Foss fikk se dagslys var den 24. mars 1930. Vi tror ikke at hun gråt da hun ble født.
Jan Thowsen