Den evige ilden er stort tenkt, men ikke like stort utført
Follett fråtser i hoffintriger, religionskrig og slekters gang.
Follett det lett og behagelig for oss, dekker alle våre primaerbehov som konsumenter av intet mindre enn 862 sider. Fra startskuddet går står det klart at Ken Follett strekker seg langt for at leseren skal føle seg vel på den gode, gammeldagse måten, og bli servert en saga underlagt kravet om fremdrift og en fri flyt av fargesterke, spenningsmettede opptrinn.
Den velprøvde resepten hans borger for bøker som konsekvent velger minste motstands vei i sin språklige utforming og i sitt samlede repertoar av virkemidler, men som slett ikke er uten til dels betydelige kvaliteter.
Elegant og tilsynelatende uanstrengt behersker Follett den trolig undervurderte evnen det er å skru sammen en vidt forgrenet historie til en fengende helhet ved bruk av frempek og ledemotiv og hele den dramaturgiske pakken populaerkulturen forsyner seg uhemmet seg av, og som ikke burde vaere en no go-sone for høykulturen heller.
Miljøskildringene er livaktig overbevisende, detaljrikdommen slående. Kort sagt gjør Follett det lett og behagelig for oss, dekker alle våre primaerbehov som konsumenter av intet mindre enn 862 sider.
Dronning Elizabeth
Hva skriver han så om på dette haver av sider? Det er kanskje mer relevant å spørre hva han ikke skriver om i en slyngende wide screen-beretning som i tid spenner fra 1558 til 1606.
Som i tidligere Follett-kolosser er den fiktive katedralbyen Kingsbridge i Sør-England det geografiske tyngdepunktet. Etter diverse viderverdigheter ser den bereiste og vidsynte unge kjøpmannssønnen Ned Willard det som sin livsoppgave å arbeide for religiøs toleranse i kjølvannet av reformasjonen som resulterte i til dels uforsonlig fiendskap mellom katolikker og protestanter.
I sakens anledning trer han inn i dronning Elisabeths tjeneste som en slags rådgiver og senere etterretningsagent. En dronning som bestreber seg på å få de to trosretningene til å forlike seg med hverandre og i samme slengen – og kanskje viktigst – holde seg selv på tronen og trosse maktambisjonene til halvsøsteren Maria Stuart av Skottland, som får oppbakking av en fremstående fransk adelsfamilie.
Bartolomeusnatten
Og så har vi det gående. Renkespillet florerer. Svik og bedrag fører til at hodene ruller ispedd saftig sex i og saerlig utenfor ektesengen. Diverse slektstraer skyter til stadighet nye skudd. Kvinnen Ned elsker kan han ikke få fordi hun er lovet bort til en som er høyere plassert i det sosiale hierarkiet, og han må derfor lenge sverge troskap til den nest beste.
Ned møter også sin yrkesfaglige og menneskelige motpol i oppkomlingen Pierre Aumande som hvis en skulle vaere i tvil om at han er tvers igjennom gemen og ondskapsfull, for sikkerhets skyld har et frastøtende fysisk lyte.
Vi er ringside under den forferdelige Bartolomeusnatten i Paris da tusenvis av hugenotter (franske kalvinistiske protestanter) blir slaktet ned for fote, vi er ringside da den spanske armada nedkjempes i den engelske kanal, og vi er ringside da den såkalte Kruttsammensvergelsen i London, et planlagt attentat mot konge og parlament ledet av Guy Fawkes som skal komme til få en dag oppkalt etter seg, blir avverget i siste liten.
Manglende dybde
Vi er i grunnen med på det aller, aller meste i Folletts ekspansive blandingsprodukt av reelle historiske hendelser og skikkelser og oppdiktede sådanne – en fortelling som i prinsippet kunne ha foregått i det uendelige. Det er samtidig mye av problemet.
Denne sorten romaner er forhåndsprogrammert til å gå i bredden og ikke i dybden. Personene er grovhugde typer som ikke innbyr til spekulasjon og undring. Undertekst finnes ikke. Meningsinnholdet ligger åpent i dagen og illustrerer at litteraer storhet er utenfor Folletts rekkevidde.
På den andre siden: Skal det først vaere fyrig, fullblods underholdningslitteratur, er det få om noen som gjør ham rangen stridig.