Polarforskningen trenger vitenskapelige miljøer med bredde
Regjeringen har i flere dokumenter i vår annonsert et ønske om et arktisk kompetansesenter. Dette kan gi store muligheter.
Men alt Regjeringen får frem om senteret, er at det skal ligge i Tromsø. Dette er ikke visjonaert, ikke engang som distriktspolitikk i valgkamp.
Det meste og beste av verdens polarforskning foregår faktisk sør for polarsirkelen. De ledende universitetene er ikke lokalisert så langt mot nord.
Som Forskningsrådets evaluering av norsk polarforskning snart vil avdekke, er det også i Norge slik at det meste av polarforskningen skjer sør for polarsirkelen. Og det er slett ikke slik at kvaliteten øker med breddegraden.
Det er klart at noen forskere trenger å samle inn data i nordområdene. Men selve forskningen – granskning av prøver, bearbeiding, refleksjon og sammenligning – skjer ofte etter at ekspedisjonen er avsluttet og kan i prinsippet gjøres hvor som helst.
Trenger miljøer med stor bredde
Den beste kunnskapen om polare forhold får en ofte ved å sette polare prosesser i sammenheng med det som skjer ellers på Jorden.
Observasjoner fra en fjord på Svalbard blir straks mer interessant om de sammenlignes med tilsvarende fenomener andre steder. Og det som måtte vaere av maktspill i Arktis, forstår en først om en forstår språket, kulturen og de politiske prosessene i Washington, Beijing, Moskva og Oslo.
Det polarforskningen trenger, er ikke kort reisevei til observasjonssteder, men vitenskapelige miljøer med stor bredde. En av grunnene til at norsk polarforskning ikke har større internasjonalt gjennomslag, er paradoksalt nok at man noen ganger er for opptatt av polare forhold og for lite opptatt av de globale sammenhenger disse forholdene står i.
Jeg mener ikke med dette å si at kompetansesenteret som Regjeringen foreslår, ikke bør ligge i Tromsø. Men det er helt avgjørende for tilstrekkelig bredde i forskningen at senteret forener all god hav- og polarforskning i Norge. Dette betyr at alle norske forskningsinstitusjoner av betydning må involveres i senteret som likeverdige partnere.
Klarer norske polar- og havforskningsinstitusjoner å forene kreftene sine i et slikt senter, vil dette kunne gi fantastiske muligheter til å sette norsk polar- og havforskning på kartet for alvor. Senteret kan markere Norge som en ledende forskningsnasjon på dette området, for eksempel ved å publisere en årlig rapport om «State of the Arctic». Uten selv å vaere et forskningssenter, kan samarbeidet i senteret gi grobunn for mer samarbeid på tvers av fag og institusjoner.
Erfaringen viser at vitenskapelig samarbeid kan fungere godt selv når politisk samarbeid er på et lavmål («science diplomacy»). Et godt eksempel på dette er forvaltningen av torsken i nord, der samarbeidet fortsatte også under den kalde krigen. Et norsk arktisk kompetansesenter kan vaere en bro til andre lands politikk og vitenskap − forutsatt at det har den tilstrekkelige breddeforankringen i norske forskningsinstitusjoner.