Magien som forsvant
Roy Jacobsen er på sporet av viktige stemningsskifter i etterkrigsåret 1946. Likevel er Rigels øyne en lite vellykket roman.
Anstrengt billedbruk forsinker fortellingen De usynlige kom ut i 2013 og har gått sin seiersgang i Europa. Som første norske roman var den på kortlisten til prestisjetunge The Man Booker International Prize.
Jeg hadde lydboken på øret da jeg reiste med båt i Nord-Norge i sommer, og syntes jeg kunne se rester etter familien Barrøy overalt. Rydninger, naust og brygger på det som i dag er forlatte øyer – eller spektakulaere turistdestinasjoner.
De usynlige ble en slik formidabel suksess fordi Roy Jacobsen maktet å skildre hardt arbeid og gamle håndverkstradisjoner i et sanselig og nydelig språk.
Ingrid på roadtrip
Handlingen i den første boken løper fra 1913 til 1928. Oppfølgeren Hvitt hav (2015) foregår i 1944. Hovedpersonen Ingrid Barrøy forelsker seg da i en russisk krigsfange som søker tilflukt på Barrøy, men som må reise videre av sikkerhetsmessige grunner.
I årets bok bestemmer Ingrid seg for å oppspore Alexander. Ja, Rigels øyne er en ganske klassisk leteaksjon, eller roadtrip, der vår heltinne møter både hjelpere og motstandere på sin vei.
Roy Jacobsen forlater altså det magiske øyriket og starter en ny form for historiefortelling. I Rigels øyne er det etterkrigstiden han interesserer seg for, men ikke seiersrusen i 1945. Jacobsen legger heller handlingen til 1946. Da er hverdagen tilbake, og bokens kanskje mest poengterte motiv er at denne hverdagen preges av det som var krigens gråsoner.
Det store persongalleriet er en salig blanding av motstandsfolk, kollaboratører og tragiske skjebner. Ingrid selv konkluderer med at hun på sin lange ferd ikke har støtt på «noen som var oppriktig glad for at krigen var over».
Stilen passer ikke
1946 er definitivt et tankevekkende år i norsk historie – og litteratur. Etter flommen av nasjonsbekreftende litteratur i 1945, er det merkbart mer tvil og uro året etterpå (se sidesak).
Også Roy Jacobsen er på sporet av viktige stemningsskifter. Interessant nok setter han en kvinne i sentrum av en etterkrigshistorie som ellers for det meste handler om menn.
Likevel er Rigels øyne en mindre vellykket bok. Den litteraere stilen er ikke lenger tilpasset materialet. Den forsinker og ufarliggjør det som egentlig er en handlingsdrevet og konfliktfylt historie.
Og siden den billedrike stilen ikke lenger faller seg like naturlig som på Barrøy, kan forfatteren miste finfølelsen. Noen steder liksom tvinger han nye ledd inn i et allerede anstrengt bilde: «Vinduet bak dem fyltes av et lys som forvandlet vanndråpene til gnister som sluknet langsommere enn et øye kan oppfatte, til glasset ble like skittent som det hadde vaert (…)».
Forsert språk
I en spesielt ladet scene får Ingrid vesentlig informasjon om Alexanders reiserute. Jacobsen velger å utsette replikkvekslingen med en kronglete naturskildring. I stedet for å gi henne en tydelig reaksjon, heter det at «speilbildet av et fly skar en lydløs diagonal over tjernet, det lignet et insekt som forsvant i skogen på den andre siden idet de også kunne høre lyden (…)».
En slik symbolsk tilstandsbeskrivelse bringer oss ikke naermere Ingrid.
Øye-trikset
Viljen til litteraer henførelse trekker romanen i urealistisk retning. Tittelen viser til en naermest eventyrlig tilstand. I klassiske eventyr kan helten ha med seg en overjordisk gjenstand eller skapning for å forsere hindringer på sin vei.
Ingrids datter fungerer som en slik hjelper i Rigels øyne. Overalt hvor Ingrid kommer, er det bare å skyve ungen foran seg. På grunn av øynene vil alle som har møtt Alexander, skjønne at dette er datteren hans.
Foreldrene til Jan Garbarek
Også persongalleriet har eventyrlige trekk. De mange skikkelsene Ingrid møter på sin vei, er skissepregede prototyper som mest av alt skal illustrere en tilstand eller konflikt. Leseren får knapt nok noen ordentlig kontakt med dem. Derfor virker det ganske forstyrrende at to stykker viser seg å vaere foreldrene til musikeren Jan Garbarek.
Andre dokumentariske hint bidrar til den samme sjangermessige forvirringen. Bokens navnløse forteller gir flere ganger inntrykk av at han selv vandrer i fotsporene til Ingrid og konstruerer en historie basert på notatene i tegneblokken hennes. Eksempelvis kan han omtale et fotografi eller en signatur som «håndfaste bevis» på Ingrids reiserute og prosjekt.
Jeg tror disse dokumentariske hintene er med for å minne leseren på realitetene i norsk etterkrigshistorie, ikke for å svekke fiksjonspreget. Jacobsens intensjon er åpenbart å pirke i krigshistorien og peke på noen vesentlige brister i vår selvforståelse. Men denne intensjonen – og det ønskede alvoret – drukner i eventyrlige effekter og litteraer henførelse.