1946 i litteraturen

I 1946 ble det fremdeles publisert flotte motstandsdikt. Men stadig flere poeter skrev om traumer og gråsonene.

Nordahl Grieg

Håbet

Det ble skrevet fantastiske motstandsdikt i Norge under krigen. Noen ble publisert i Sverige, andre vandret illegalt fra hånd til hånd, de fleste utkom på norske forlag etter krigens slutt.

«Til Ungdommen» av Nordahl Grieg (1902-1943) er blitt stående som en bauta. Diktet fikk fornyet aktualitet etter terrorangrepet på Utøya i 2011. Det er så fylt at stridslyst – og livslyst! – at leseren kan få gløden selv i fredstid: Kringsatt av fiender, gå inn i din tid! Under en blodig storm – vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd. Motstandsdiktene ble snart erstattet av litteraer ettertenksomhet. En generasjon av yngre lyrikere skildret krigens redsler og ettervirkninger.

Gunvor Hofmo (1921-1995) var dypt preget av sorgen over den jødiske venninnen Ruth Maier, som ble deportert og drept i Auschwitz. Krigen lever videre i marerittaktige bilder og angstfylte farger hos denne poeten:

Gud, hvis du ennå ser: det er ingen hverdag mer det er bare stumme skrik, det er bare sorte lik som henger i røde traer!

André Bjerke Regnbuen

Modige norske forfattere ble truet av nazistene og flyktet til Sverige. André Bjerke var en av dem som hadde en dobbeltrolle hjemme i Norge. Han hjalp sin far med oversettelser som ble utgitt på et forlag kontrollert av okkupasjonsmakten. Etter krigen ble han ekskludert fra Forfatterforeningen på grunn av dette.

I 1946 kom diktsamlingen som viste at han under krigen også hadde skrevet kritiske dikt om okkupasjonen, sensur og forfølgelsen av forfattere. Her parodierer han den tyske begrunnelsen for bokbålene:

la oss sette fyr på disse skrifter og stanse denne smitte som de sprer; den frie tanke er en urostifter, det er vår nattehvile den forgifter,

og dette vil vi ikke tåle mer. To av etterkrigstidens største talenter debuterte samme år. Men der den unge Gunvor Hofmo er krigsdikter, virker Hauge nesten uberørt. Debutsamlingen har faktisk et dikt som indirekte kommenterer denne distansen.

I «Vinnar og tapar» skildrer Hauge en mann som ikke klarte å baere «skjold og sverd», som «sokk i kne». Han er en av disse som har trukket seg unna da det gjaldt som mest. Samtidig vil han ikke stemples og insisterer på sitt menneskeverd.

Antagelig var det mange nordmenn som kunne identifisere seg sterkere med denne skikkelsen enn med heltene fra krigens dager.

Du skal ikkje spotta meg for det um eg sokk i kne og ikkje heller ynka meg men lata meg i fred