Gull og gråstein
Det soleklart beste albumet fra Dave Grohl og hans Foo Fighters er samleplaten Greatest hits fra 2009. En naer perfekt samling av tidvis energiske, tidvis melodiske og gjennomgående vilt fengende rockelåter fra debuten i 1995 og frem til da.
Samtidig er den et bevis på Foo Fighters’ problem som studioband. De klarer aldri å lage et fullkomment album som dundrer som et ustoppelig rocketog fra start til mål. Hva nå?
Gull og gråstein, ja
Nei. Den manglende helheten preget forgjengerne Wasting Light (2011) og Sonic Highways (2014) og gjentar seg på bandets niende studioalbum, Concrete and Gold. Enkeltkuttene skinner, men sterke låter som «Run», «The Sky is a Neighborhood», «Arrows» og «The Line» følges av låter som stanger i sin egen anonymitet, tyngde og fravaeret av løft.
Om det er Dave Grohls manglende evner som låtskriver eller manglende kritisk blikk på eget materiale, er ikke lett å si, men det er lov å helle mot det siste.
Han og bandet ønsker i alle fall, som vanlig, å dreie musikken innom en rekke delsjangere under kjernen av klassisk gitarrock med fengende riff og store allsangrefreng, og de surrer seg tidvis inn i kjedsomhetens dal. Noen som har hørt det før?
Fire-fem gullåter, som vanlig er
Men så er det disse gullåtene, da. Materialet som helt siden den tidligere Nirvanatrommisen plutselig nydebuterte med låten «This is a Call» i 1995, har løftet postgrønsj-bandet Foo Fighters til å bli et av tidens mest elskede og største rockeband, spesielt live.
Etter den Queen-aktige og rare «T-shirt» som åpning, smeller det til med singlen «Run». Tung og riffbasert, men likevel overbevisende melodisk. Så er det bråstopp med «Make It Right», som definitivt ikke lever opp til tittelen, før «The Sky is a Neighborhood» finner gitarrockflyten igjen. «La Dee Da» punker det til, mens «Dirty Water» ikke flyter like fint.
Slik fortsetter det utover, med melodiske høydepunkter i nevnte «Arrows» og den fine balladen «Happy Ever After (Zero Hour)», før bandets mest trofaste fans virkelig får lønn for strevet i nest siste låt, «The Line».
En enkel, men fortreffelig rockelåt som lett ville glidd inn på Greatest hits-albumet fra 2009 et sted mellom «Everlong» og «All my life», uten å gjøre seg bort i selskapet der.
«The tears in your eyes, someday will dry. We fight for our lives, ‘cause everything’s on the line, this time», synger Dave Grohl, og det handler om liv og politikk, et håp om en bedre fremtid i det amerikanske samfunnet.
En ny livefavoritt er servert.
Les stort intervju med Dave Grohl i avisen i morgen.
Foo Fighters byr på et album med knallåter og fyllmasse om hverandre.