Wang viser frem dyktigheten sin
maskineriet i gang en tett og tøff groove. I bakkant ligger Ulvos smakfulle utlegninger som utgjør kun én av mange fine detaljer.
Det jeg hører, får meg til å tenke at Ellen Andrea Wang er en bedre bassist enn vokalist. Hun synger stilsikkert, men mangler en stemmekvalitet å bli husket for.
Temaet for sangen later til å vaere innvandring og menneskesyn, og aere vaere henne for å lyssette aktuelle temaer. Faren er at teksten ikke evner å fange inn kompleksiteten i det den omhandler. Martin Hagfors resiterer og underbygger budskapet. Han er for øvrig kreditert som tekstforfatter, sammen med Wang.
Forholdet mellom form og innhold i «Peace Prize» er overraskende, og produksjon og lyd av saerdeles fint merke. Som popmusikk betraktet er ikke sangen av det mest umiddelbare slaget, men den setter seg etter noen runder.
Ifølge Wang handler Blank Out om at vi noen ganger har lyst til å slette eller fjerne det som er vanskelig, men at det enkleste ikke alltid er det beste. Noen ganger må man stå i det og ta ansvar.
«Bad Blood» er en låt som går inn i dette tankegodset. Den kommer med et basspill og et trommeunderlag som funker ubetinget. Med sukkersøt koring og små plask fra pianoet blir dette en av albumets yndlinger.
Som raffinert popmusikk
«A Change Of Heart» var første singel fra utgivelsen. Åpningen på den høres ut som et 40 år gammelt fusionspor, men snur seg idet Wang starter sangen. Det vi hører, er dyktig strømlinjeformet og sklir inn uten å sette dype spor.
«Electric» har noen av de samme kvalitetene, og det er igjen mer tyngde og lek i musikken enn tekstinnholdet klarer å formidle.
Ellen Andrea Wang imponerer, og på sitt beste treffer hun de riktige stedene. Det greieste er å møte albumet som smart og raffinert popmusikk, ute etter å underholde og gi et fint løft i forbifarten. Når musikere med ulik bakgrunn møtes og finner samarbeidet inspirerende, kan ny fascinerende musikk oppstå. I Erlend Apneseth Trios tilfelle har de kastet sikkerhetsnettet og gått sin egen vei.
Det har resultert i noe helt spesielt, noe bortenfor tradisjonsmusikken og utenfor kategoriseringens snevre rammer. Igjen klarer de å overrumple oss og vise hvor magisk musikk kan vaere i de rette hender.
Uhyre samspilt
De tar det hverdagslige og gjør det til noe naermest eventyraktig. En melodi som «Saga» er en stemningsfull meditasjon over et verktøy vi alle kjenner. Her blir det hele tilnaermet sakralt.
En ukjent musiker spiller sine klagende toner på sag, mens en enkel klokke slår sine slag og et varsomt klanglig teppe omfavner oss. Så merkes sagens virke der i lydbildet. Alt så utrolig virkningsfullt. Det samme er melodien om «Lysne», med opplesning av Erlend Nødtvedts dramatiske tekst.
Albumet åpner med «Utferd», og her er de litt avventende. De tre, Erlend Apneseth, Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde, føler hverandre på pulsen. Med «Tundra» er de på vei. Østen-inspirert og langsom, men også nyanserik og fremmedartet. I hele tatt er det