Etter valget sitter jeg igjen med en skuffelse over mine landsmenn
Jeg frykter at vi blir splittet og stemplet av en ikke-inkluderende regjering.
11. september 2017. Øyelokkene er tunge å holde oppe, men jeg er våken. Det har vaert en lang natt. Selveste valgnatten. Erna, Sylvi og Siv skal styre hjemlandet mitt de neste fire årene.
Klokken er 02.59, og det regner, det regner mye. Jeg har en klump i magen. Regnet gir meg sinnsro og får meg til å sitte sent oppe og reflektere over et uheldig valgresultat. Det kunne gått verre, det kunne endt horribelt. Men jeg sitter igjen med en skuffelse over mine landsmenn.
«Terrorist», «muslimjaevel»
Ironisk nok spør jeg meg selv: Hvordan kan jeg klage? Mitt utseende og min etnisitet vil alltid vaere et avvik. Nå tordner det og blåser. Jeg er tom, utmattet over energien jeg har brukt på å holde dette inne.
«Terrorist», «muslimjaevel», «svarting» og «lykkejeger». Dette er dessverre ordene som ofte har dukket opp i mediene og hverdagen til velgerne. Valget har handlet lite om disse nylige hendelsene:
22. juni blir en somalisk-født småbarnsmor knivstukket midt på dagen i en park i Oslo kalt rasistiske ting, ifølge Dagbladet. 29. juli marsjerer 60 nynazister i Kristiansand under parolen «Knus homolobbyen».
Fremskrittspartiet har gitt en muslimsk kvinne en rolle uten replikker i sin nye reklamefilm om nikab-forbud. En stum kvinne iført nikab som et symbol på hva de prioriterer av saker. Ekskludering og utelukkelse.
Når Sylvi håner og spytter ut ordet «lykkejeger», tenker jeg på familien min. Verdens snilleste mamma, pappa og besteforeldre. Hun snakker om meg og mennesker vi omgås daglig. Mennesker som har sett et helvete på jord, mennesker som ikke hadde annet valg enn å forlate sitt hjem og sin tilhørighetsfølelse. Jeg er født her, jeg er ikke fremmed, men Sylvi fremmedgjør meg.
Jeg så forbi mobbingen
Men jeg er heldig. Har jeg rett til å klage, til å snakke ut om friheten, likestillingen, selvstendigheten og ikke minst religionsfriheten, som ser ut til å bli tråkket på? Om Frp-politikere som vil forby religiøse plagg og språkteste innvandrerbarn som et premiss for at familien skal motta barnetrygd?
Jeg er norsk statsborger, det å vaere norsk var å leke «boksen går», spise utallige is på 17. mai, følelsen jeg fikk av å spille fotball med jentene i klassen, å vaere en del av noe. Da jeg tok sparkesykkelen hjem fra skolen, plukket med meg løvetann til mamma fra grøftekanten og ble gul på fingrene, slik som de andre barna. Alle gangene jeg var der for vennene mine.
Norsk: Å bry seg
Jeg så forbi mobbingen jeg ble utsatt for som den eneste med svart flette i en klasse med 25 barn. Jeg ble oppdratt til å bry meg, gjøre en liten forskjell, glede andre, inkludere andre til tross for hvor de kommer fra og hvordan de ser ut. Det er å vaere norsk for meg. Å bry seg.
Som kongen vår så fint sa: «Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.» Det jeg frykter kommer til å skje, er at vi blir splittet og stemplet av en ikke-inkluderende regjering og en dobbeltmoralsk politikk. Jeg er blitt fortalt at man velger med følelsene sine, men jeg mener man må velge med fornuften.