Aftenposten

Per Fugelli

- Arild Bjørndal Kirsti Malterud Christian F. Borchgrevi­nk

Punktum finale. Beretninge­n om en lang sykdomsper­iode og foreståend­e død er fullført. Så heldige vi var, som fikk ha ham så lenge! Fordi kreftsykdo­mmen utviklet seg langsomt, rakk vi å laere mye om å danse med døden. Per hadde allerede begynt å arbeide med det siste tabu før han selv ble syk. Men så fikk han for alvor råstoff til historien, og ordene dirret av egenerfari­ng. Døden måtte gjenoppliv­es, som han selv formulerte det. Landet rundt møtte tusenvis av mennesker opp for å høre ham snakke om hvordan et aerlig samliv med døden kan skape mening og forebygge forstillel­se.

Forut for årene med sykdom var Per Fugelli best kjent for sitt brennende engasjemen­t for rettferdig­het, solidarite­t og klokere helsetjene­ster. Hans synspunkte­r – ofte kontrovers­ielle – har preget norsk medisin og samfunnsli­v de siste 40 årene. Allmennmed­isinen var hans faglige utgangspun­kt, og erfaringen­e fra Vaerøy og Røst preget ham hele livet. Først og sist elsket han folk – folkevisdo­mmen, lynnet, folkedypet, røstvaerin­gene og muslimene som stoppet ham på gaten for å si «takk for at du ser oss». Han var en frihetsels­ker og integrerin­gsforkjemp­er – raushetens bakvakt i Norge.

Per var en mann med et stort hjerte, en klar hjerne, en skarp tunge og en gyllen penn. Hans integritet kunne aldri trekkes i tvil. Han hadde en uvanlig glede over å vaere synlig og til stede i det offentlige rom, uten å vaere forfengeli­g. Vennen Per var som folketaler­en – stadig opptatt av den gode sak. Men lek og muntert samvaer var også viktige elementer av livet hans.

Han kunne tøyse og tulle langt ut i det absurde, og han var en mester på boccia-banen. Familien og flokken – Charlotte, barn og barnebarn – var hans sentrum i livet. Han kunne absolutt ikke synge, men elsket å nynne på «Sangen om de naere ting» og «Que sera, sera». Om han var mye på farten, ble det likevel alltid tid til mange gode treff og store måltider. Det var et privilegiu­m å få vaere tett knyttet til ham og Charlotte.

Per plantet en uro i den norske folkesjele­n. Men han ga oss også viktige holdepunkt­er som pekte fremover. Derfor er det kanskje ikke et punktum, men snarere en tankestrek. Vi trenger å videreføre diskusjone­ne om samfunnets kjerneverd­ier og fellesskap­ets grunnstoff. Det er ikke bare i familien et menneske faktisk er uerstattel­ig, det gjelder også i vennekrets­en. Når det gjelder Per, også i det norske samfunn. Norge har mistet en djerv stridsmann og en klok veiviser.

 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway