Per Fugelli
Punktum finale. Beretningen om en lang sykdomsperiode og forestående død er fullført. Så heldige vi var, som fikk ha ham så lenge! Fordi kreftsykdommen utviklet seg langsomt, rakk vi å laere mye om å danse med døden. Per hadde allerede begynt å arbeide med det siste tabu før han selv ble syk. Men så fikk han for alvor råstoff til historien, og ordene dirret av egenerfaring. Døden måtte gjenopplives, som han selv formulerte det. Landet rundt møtte tusenvis av mennesker opp for å høre ham snakke om hvordan et aerlig samliv med døden kan skape mening og forebygge forstillelse.
Forut for årene med sykdom var Per Fugelli best kjent for sitt brennende engasjement for rettferdighet, solidaritet og klokere helsetjenester. Hans synspunkter – ofte kontroversielle – har preget norsk medisin og samfunnsliv de siste 40 årene. Allmennmedisinen var hans faglige utgangspunkt, og erfaringene fra Vaerøy og Røst preget ham hele livet. Først og sist elsket han folk – folkevisdommen, lynnet, folkedypet, røstvaeringene og muslimene som stoppet ham på gaten for å si «takk for at du ser oss». Han var en frihetselsker og integreringsforkjemper – raushetens bakvakt i Norge.
Per var en mann med et stort hjerte, en klar hjerne, en skarp tunge og en gyllen penn. Hans integritet kunne aldri trekkes i tvil. Han hadde en uvanlig glede over å vaere synlig og til stede i det offentlige rom, uten å vaere forfengelig. Vennen Per var som folketaleren – stadig opptatt av den gode sak. Men lek og muntert samvaer var også viktige elementer av livet hans.
Han kunne tøyse og tulle langt ut i det absurde, og han var en mester på boccia-banen. Familien og flokken – Charlotte, barn og barnebarn – var hans sentrum i livet. Han kunne absolutt ikke synge, men elsket å nynne på «Sangen om de naere ting» og «Que sera, sera». Om han var mye på farten, ble det likevel alltid tid til mange gode treff og store måltider. Det var et privilegium å få vaere tett knyttet til ham og Charlotte.
Per plantet en uro i den norske folkesjelen. Men han ga oss også viktige holdepunkter som pekte fremover. Derfor er det kanskje ikke et punktum, men snarere en tankestrek. Vi trenger å videreføre diskusjonene om samfunnets kjerneverdier og fellesskapets grunnstoff. Det er ikke bare i familien et menneske faktisk er uerstattelig, det gjelder også i vennekretsen. Når det gjelder Per, også i det norske samfunn. Norge har mistet en djerv stridsmann og en klok veiviser.