Et navn på listen
[Lillian Vambheim er redaktør for A-magasinet]
Vi har alle vaert der at vi har ventet på en telefon som kjentes livsviktig. For Katrine Håkstad handlet den om en forskjell på liv og død. Hun er 45 år, tobarnsmamma og har ventet i 16 måneder. I denne tiden har hun valgt å slippe journalist Anette Aasheim og fotograf Stein Bjørge inn i livet og hverdagen sin, alt mens hun ventet på en telefon hun ikke visste om ville komme.
På Rikshospitalet i Oslo, der alle organtransplantasjoner utføres, går lege Are Martin Holm rundt med et helt spesielt ark i lommen på den hvite legefrakken sin: Det er en liste med 40 navn på pasienter som venter på en telefon som den Katrine Håkstad til slutt fikk. Hvem skal han velge neste gang?
Vi nordmenn liker å tro at vi er gode i det meste. Men når det gjelder organdonasjon, sier folk i andre land oftere ja når det store, vanskelige spørsmålet stilles: Er du villig til å si ja til at det doneres bort et organ hvis en av dine kjaere dør?
I Norge er det stadig faerre som sier ja. Avslagsprosenten var rekordhøy i fjor.
Det er hverken et lett spørsmål å stille eller å få når noen er i ferd med å dø. Det blir ofte en tilleggsbelastning å måtte svare på, dersom dette ikke er diskutert på forhånd.
I Norge er helsepersonell pliktig til å informere om retten til å si nei. I Spania snur de på problem stillingen: Vil du hjelpe et annet menneske?
Fakta er at vi mangler donorer. Folk dør mens de venter på et nytt organ. Har du et donorkort, gjør du det lettere for dine naermeste dersom det blir aktuelt. Da slipper de å ta valget, og det blir faerre navn på listen i lommen på legefrakken.
lillian@aftenposten.no