Risikosport

Stjerneregissøren vrenger sjelen i hver film. Kanskje er det derfor det gjør så vondt om noen ikke liker det de ser.

Oslo, en av de siste dagene i august. Sol i ryggen, sting i luften, den bittersøte fornemmelsen av en sommer som straks er forbi. Dette er Joachim Triers hjemmebane. Kafeen over krysset fra Lorry og Litteraturhuset er, betegnende nok for byutviklingen, blitt en del av en svensk kaffekjede siden sist Trier portretterte Oslo på film. Men lyset er det samme, og lyden av trikkene som skrangler forbi.

Oslo, 31. august skildret det siste døgnet i livet til en ung mann fanget i sine egne, brutte forventninger til livet. Seks år senere sitter filmen fortsatt i magen.

– Smerten i den filmen var også hjemmebane. «Åh, jeg er ikke blitt til noenting. Alle ser på meg. Hva driver jeg med?» hermer Trier, lett selvironisk. – Alt det der.

– Hva mener du med det? At du kjenner det samme?

Joachim Trier ler litt. Nei. Så ille var det vel ikke. Men svaret er nok likevel naermere et ja enn et nei. Han tar en omvei om generasjoner, miljøsosiologi og psykologi før han lander, litt motvillig, i seg selv. For ja, film er personlig. Og Oslo, 31. august var veldig personlig. Filmen skildret erfaringer han kjente godt, fra folk naer som sto i noe tilsvarende.

– Og jeg tror jeg har følt veldig på hvor betinget av prestasjon mange av oss kan føle at vår verdi er.

AUTEUREN. Sett utenfra burde prestasjonspresset vaere til å leve med for en som Joachim Trier, den uten sidestykke mest bejublede norske regissøren i sin generasjon. Man har ikke vaert bortskjemt med for mange auteurer, filmkunstnere som setter sin signatur på alt de lager, i norsk filmhistorie.

Og nå er de her igjen, jubelropene: Elegant! Mesterlig! Fantastisk! Når Joachim Triers fjerde spillefilm Thelma i dag har première, er det til stående ovasjoner og nyheten om at filmen er solgt til over 50 land før første kinovisning.

Å slippe en film løs på publikum er likevel et øyeblikk av absolutt hudløshet. Dels er Trier stolt, så klart. Men dels er det også en skamfølelse, et drypp av jantelov, i det å reise seg opp blant alle dem som kjemper om oppmerksomhet i mediene og si «se her, hva jeg har laget, er det ikke spennende?».

Ikke minst er det noe skamfylt over hvor sterkt han ønsker seg at de skal svare «Ja!».

SJELEN PÅ UTSTILLING. Kanskje er det fordi han har litt av sjelen på utstilling hver gang. I utgangspunktet kan Joachim Trier fremstå privat. Han snakker ikke så gjerne om livet med samboeren i Oslo eller hvilken sofa de kjøpte seg sist. Det dreier seg mest om film og fag. Trier føler han må beskytte seg og privatlivet sitt for å lage de filmene han gjør.

– Det er nesten en sjenerthet, eller kanskje en kulturell måteholdenhet fra min bakgrunn, som gjør at jeg er forsiktig med å snakke om disse private tingene. Men alt jeg gjør, er ekstremt personlig. For å stå modigere i den prosessen trenger jeg å beskytte meg litt. Jeg prøver å bruke fra livet mitt inn i filmer og fortellinger, men jeg gjør det ikke med et sånt 1:1-forhold.

Kontrasten er slående til kollegaen han for øyeblikket lager film med, Karl Ove Knausgård. Sammen lager de en dokumentar om Edvard Munch.

– Karl Ove lager et kunstverk, noe veldig modig, av private fortellinger. Det har jeg stor respekt for, og de har rørt meg veldig, men jeg har valgt en annen strategi, sier Trier.

Klart han har sine kamper, han også. Og den som ser etter, vil finne avtrykkene av dem på lerretet. Utgangspunktet for filmene er ofte en undring over de store mysteriene i livet.

– Hvorfor kan for eksempel kjaerlighet vaere så vanskelig for oss mennesker, sier han og ler, nesten litt flau, men fortsetter:

– Jeg bruker jo meg selv, jeg også.

VOKSTE OPP I FILMFAMILIE. Film har alltid vaert personlig for Joachim Trier, tett sammenvevd med hvem han er og hvor han kommer fra. Bestefaren var, ved siden av å vaere jazzmusiker, motstandsmann og barnebarnas «Moppa», også norsk films mest meritterte modernistiske regissør, Erik Løchen. Faren jobbet med filmlyd, blant annet

på Flåklypa Grand Prix, mens moren laget dokumentarfilmer. Fotografi og film har alltid vaert der.

Som guttunge løp Joachim rundt og laget super 8-filmer, noen år senere filmet han kompisenes mest hasardiøse stunt på skateboard. 23 år gammel kom Trier inn på National Film School i London, som en av seks blant et par tusen søkere. Han var den yngste.

– Jeg visste veldig tidlig at jeg ville jobbe med film. Men at noen trodde på meg, sa «vaer så god», var viktig for meg.

Interessene springer riktignok i mange flere retninger, Triers univers er stappfullt av referanser til alle slags kunstformer. Ofte sporer samtalen inn på sidespor for å fortelle noe presserende om litteratur, musikk, filosofi,

historie, billedkunst, tegneserier, ja, det aller meste av sjangere og uttrykksformer. Trier elsker tilsynelatende alt sammen, men fastslår kontant at han ikke har noe talent innen noe av dette. En gang prøvde han seg på trommer i bandet til kompisen Øystein Greni, før Bigbang-tiden. De ler fortsatt av hvor dårlig det gikk.

– Har du også tvilt på om du kan lage film?

– Jeg har filmet siden jeg var kid og ... nei. Jeg har alltid kunnet det. Sorry, altså, sier han, som om det er sånt man egentlig ikke sier.

Trier presiserer at han selvfølgelig ofte tviler på om han får i land prosjektene han jobber med.

– Hver gang jeg lager en film, føler jeg – flere ganger i