Tindesamleren
Endre Myrdal Olsen (25) har bestemt seg. Han skal stå på toppen av de ti vanskeligste klatrefjellene i landet.
Husk to hender på tauet, sier han. Så klatrer Endre Myrdal Olsen rundt et hjørne og blir borte. Journalisten skal sikre ham og står igjen i bunnen av skaret med to hender på klatretauet. Gir ut tau når det strammer litt, prøver å ha orden i kveilen ved siden av seg. Det er bratt ned på alle kanter, bratt ned til grønne daler, blå vann, elver og sensommer. Og i høyden er det tåkeskyer som stiger og synker. Stiger igjen og avdekker fjell, fjell, fjell. Og Olsen er altså på vei til ett av dem, Klovtindane (1274 moh.) i Ørsta på Sunnmøre, definert som en av Norges ti vanskeligste topper.
KLATRELISTEN. Listen over de ti vanskeligste ble nylig utarbeidet av klatreren Signar Nilsen, basert på klatrerapporter gjennom alle tider og på egen erfaring. Eneste kriterium er vanskelighetsgraden på klatringen mot selve toppen. Og da tas det utgangspunkt i letteste vei opp.
I tillegg må fjellet ha en primaerfaktor på minst 100 meter, altså at du må 100 meter ned for å komme opp på neste topp som er høyere, dermed unngås alle pinakler, som for eksempel Svolvaergeita. Pinakler er flere tinder på den samme eggen.
Listen er diskutert og justert, men den nåvaerende kommer nok til å bli stående en stund, ifølge Endre Myrdal Olsen, som kanskje blir den andre i Norge til å klatre alle disse toppene. Signar Nilsen var den første.
DIGGER TREGRENSEN. Denne turen begynte noen timer tidligere – i tåke og fjellbjørkeskog. Tindene var skjult, men vinden kom fra øst. Lokale kilder sa det ikke ville komme regn før vinden dreide mot nordvest utpå ettermiddagen, så stemningen var god. Klatreren smilte og fant veien gjennom busker, kratt og skog, svingte innom blåbaer, multer og et sauetråkk, før det bar inn i tett skog igjen.
– Jeg digger tregrensen, sa Olsen da traerne ble lavere og forsvant helt. Så ble det stein. Ur. Og så mer tåke. Mindre tåke. Et par sauer, en mygg, men ikke et eneste menneske.
På veien oppover forteller han om de andre tindene, som alle ligger i Nordland. Forteller om en seiltur til fjellet Rulten i Lofoten. For å bestige det, måtte de klyve nesten fra havet, 1062 meter rett opp. Fjellet Trakta i Raftsundet er regnet som det vanskeligste, med en klatring gradert til 5+. Du trenger båt for å komme dit, også.
Klatreren erindrer en trang og uhyggelig dal, klissvåte bukser og følelsen av at de ikke ante om de ville finne riktig rute opp, turen var smale egger og sinnssyk utsikt og tok 20 timer. På et annet fjell, Strandåtind, begynte de om kvelden, brukte hele natten og rakk så vidt sommerjobben sin neste morgen.
Det er altså mulig å komme seg opp på alle fjell i Norge. Og sannsynligvis er de aller fleste besteget.
– Fjellene i Norge er ikke så veldig krevende – om du velger letteste vei opp, ifølge Myrdal Olsen.
Men det spørs vel hvem du spør ...
FRIHETEN I FJELLENE.
«Klatre vanskelige fjell»-prosjektet begynte for halvannet år siden. Olsen og en kompis hadde vaert opptatt av fjell lenge, bodde i Bodø og tenkte at dette kunne vaere et kult sommerprosjekt. Halvparten av turene krever båttransport.
– Når vi innså hvor utilgjengelige flere av dem er, hvor lite info som fantes om dem, i tillegg til hvor få som faktisk har vaert der, fikk vi enda mer motivasjon til å oppsøke dem.
Han har drevet aktivt med både fotball og friidrett, men nå er det fjell som gjelder. Han er medlem av nettsamfunnet Peakbook, hvor det deles turrapporter, lister og erfaringer. I tillegg er det en enkel måte å holde styr på hvilke topper man har vaert på selv.
– Fjell gir meg mening og mestring. Fjell er frihet. Jeg kan bestemme målene mine selv, sette meg ned, kikke på et kart og si at dit, dit vil jeg i morgen.
Endre Myrdal Olsen omtaler seg selv som meget målbevisst.
– Jeg får mer og mer motivasjon for hver topp, har aldri angret på en eneste tur, sier han, og innrømmer at han
av og til misunner dem som bare kan vaere ute, ikke nødvendigvis må helt opp på toppene, som kan hvile i steinuren like under, ta seg en pipe og vaere strålende fornøyd.
– Det viktigste er vel at folk finner sin greie og sin måte å vaere ute på.
I fjor sommer fikk han og turkompisen tatt nesten alle de ti toppene, men så ble listen justert og da manglet de plutselig fire. Ett av fjellene ble klatret i sommer, og nå er altså Myrdal Olsen på vei mot toppen av det åttende.
TOPPGLEDE OG SOL.
– Nå er jeg oppe! Du kan koble deg ut! roper tindebestigeren.
– Ok, svarer jeg og kobler meg ut av tauet og klyver tilbake for å ta bilder.
– Hvordan føles det der oppe? – Jeg føler meg privilegert!
Klatringen var til tider sleip og moseglatt, kan han melde. Han tror ikke noen har vaert her tidligere i år, svaert få har nok vaert på denne toppen i det hele tatt. Tindesamleren kan skimtes så vidt i det grå, men stemmen baerer godt. Og det han snakker om når han står der på fjelltoppen sin, er at det er mye man kan drive med. Men akkurat nå nå er det ingen andre steder han heller vil vaere enn akkurat her.
For tåken stiger og synker, synker og stiger. Før den slipper helt taket og lar solen varme både ansikt og tanker.