Smalhans for sankeren

[Må vi laere oss å koke suppe på snegler?]

Det er godt vi ikke lever av det vi sanker i naturen lenger. Om vi gjorde, ville vi vaert magre nå, etter sommeren 2017. Vi ville ha fryktet vinteren. Sommeren ved kysten i sør ga mye sol og mye vind, men lite varme og lite regn. Det ble ikke ett eneste kirsebaer, ingen moreller. De ville bringebaerene var få, tørre og små. Blåbaer fantes omtrent ikke, bortsett fra i de mest myrlendte områdene, der var det noen. I hagen kom det solbaer, av mindre størrelse enn vanlig. Ripsen, som det pleier å henge igjen klaser av, ble brått verdifull valuta. Før også den var borte.

Nå er jo baer ingen baerebjelke i kostholdet. Men det er fisk. Et par makrellfangster tidlig i juni, siden var det mye vind og få napp. Noen lyr og sei, av størrelse som kanskje kunne mettet en japaner oppfostret på miso-suppe. Selvsagt ingen torsk. Blåskjell er fortsatt savnet, på mystisk vis forsvunnet. Enkelte steder erstattet av stillehavsøsters, som kan spises, men som krever solid redskap for å få dem løs fra steiner og åpnes.

Jeg fantaserer om kjøttfulle krabber, knallgule kantareller og plommetraer med grener som nesten knekker under vekten av klaser med frukt. Men det finnes ikke sopp. Pr. 1. september har jeg sett én brunskrubb. Og du, sopp-luring, ikke skriv til meg å si at det er så mye steinsopp. Det er ikke sånn her. Plommer? Noen få. Epler? Noen små. Lyngen er tørket ut. Nå spiser ikke vi lyngblomster, men det gjør biene, som gir oss honning.

Hvis det er slik det skal bli fremover, må vi tenke nytt. Vi må laere oss hvilken tang som kan spises og hvordan koke suppe på snegler, vi må slutte å snakke om torsken som forsvant, men laere oss å like berggylten. Stillehavsøsters må på grillen, rognebaer-gelé må bli en hit. Saft må lages av uttrekk fra mjødurt og hyll. Og barna må bli mini-gourmeter, på jakt etter ramsløk og røtter, skjult i skogens dyp.