Katta i sekken
Sniff. Lysvåken. Sniff, sniff. Det lukter noe. Røyk! Og det kommer ikke innenfra, men gjennom vinduet. Ganske riktig, på terrassen i etasjen under sitter noen og røyker midt på natten. Sigg etter sigg, klokken ett og klokken to og klokken tre.
Jeg vet det, for jeg følger med. Straks røykvarsleren i hjernen min har slått seg på, er den ikke til å stoppe: sniffsniffsniff ! Vi har fått nye naboer, tenker jeg, ekstremrøykere. Nå kommer det til å lukte røyk hver eneste natt fremover, og jeg får aldri sove mer.
Jeg vekker Pernille: – Vi kan ikke bo her mer! – Ta det med ro, sier hun, – det er lørdag kveld. Det kommer ikke til å skje igjen. – Hva vet du om det? sier jeg, – hvis jeg ikke får sove, kan jeg ikke jobbe og blir uføretrygdet av andres røyk. Vi må flytte.
– Slapp av, sier Pernille, – pust med magen. Har du ikke en mindfulness-app? – Men ingen vil kjøpe en leilighet der det lukter sigg hele natten, sier jeg, – vi må bo oppå de som røyker resten av livet!
Jo mer Pernille beroliger, jo mer opphisset blir jeg. Sånn er det ganske ofte, jeg vaerer en krise, praktisk eller emosjonell, Pernille vil heller sove eller lese, så jeg må mase for å få henne til å høre etter. Da vil Pernille vaere enda mer i fred, jeg dobbeltmaser, og så har vi det gående.
Ganske mange forhold er sånn: Én part identifiserer problemer, og den andre parten prøver å roe dem ned. Det ordner seg. Det blir bedre i morgen.
La oss vaere enige om én ting: Det funker ikke. Og nei, det går ikke an å ta parti her. Selv om Pernilles slacke innstilling
Ganske mange forhold er sånn: Én part identifiserer problemer, og den andre parten prøver å roe dem ned.
ofte viser seg å stemme, så har radarnesen min oppdaget flere branntilløp og kanskje reddet livet til både naboene og oss.
Det er vel evolusjonaert; som art er vi utstyrt med både varslere og beroligere. Hvis alle var varslere, ville vi dødd ut av stress, og hvis alle var slacke, ville vi blitt spist opp forlengst. Koselig tanke, som dessverre ikke gjør noe med pardynamikken.
Heldigvis har jeg oppdaget en løsning. Eller – Pernille har. Ferie på Mallorca, på et hotell jeg har bestilt, og det ser topp ut. Men det viser seg å vaere et slags finere partyhelvete: boom! Kjempehøy musikk i resepsjonen. Techno i strandbaren og på stranden.
Og scenen er satt for en kjent forestilling: Jeg får panikk, Pernille prøver å vaere optimist. Men nei. Isteden stirrer Pernille fortvilet på meg.
– Vi har kjøpt katta i sekken, sier hun, – dette er helt grusomt.
Gud, så deilig. Hvem kan vaere moden og beroligende nå? Jeg! Og hvem kan endelig tillate seg å vaere irrasjonell og trenge trøst? Pernille!
Så til alle beroligende klipper der ute: Overta problemene. Blås opp krisene. Og så skal dere se at de oppløser seg helt av seg selv.