Fes­ten ble hen­nes livs verste opp­le­vel­se. Så ble bil­de­ne delt på net­tet.

Det verste øye­blik­ket i «Sa­ras» liv ble av­bil­det. Bil­det spred­te seg blant en rek­ke ung­dom­mer. Li­ke­vel tur­te hun ikke an­mel­de.

Aftenposten - - Forside - TEKST: ANET­TE AASHEIM anet­te.aasheim@af­ten­pos­ten.no FOTO: MAUD LERVIK TEKST: ØYVIND NORDLI oy­vind.nordli@af­ten­pos­ten.no

Hva skjer med krop­pen min nå? und­ret «Sa­ra». Hun had­de ak­ku­rat reist seg fra so­fa­en hun satt i, men bena svik­tet, alt gikk rundt. Gut­te­ne som satt sam­men med hen­ne var noen år eld­re. Hun kjen­te dem fra før.

Da de spur­te om hun vil­le kom­me bort på fes­ten, had­de hun svart ja med det sam­me. Det kom­mer fle­re jen­ter, lo­vet de. De skal ha ser­vert hen­ne både øl og sprit, men Sa­ra gikk på ung­doms­sko­len og had­de knapt smakt al­ko­hol før den­ne kvel­den.

I dag hus­ker hun det som en rek­ke av film­klipp: «Nei», skal hun ha sagt da en av gut­te­ne kys­set hen­ne. «Jeg er jom­fru!» I nes­te klipp ram­ler hun over ende. Det blir svart. Buk­sen er vrengt, dratt ned un­der knaer­ne. Det blir svart igjen. Men hun hus­ker kon­do­met, de­ret­ter at han treng­te inn i hen­ne.

Da ble det tatt et bil­de. Et kor­ne­te bil­de som se­ne­re spred­te seg fra mo­bil til mo­bil.

Et split­tet nabo­lag

Sa­ra, som Af­ten­pos­ten har valgt å kal­le hen­ne, er en av man­ge jen­ter som valg­te ikke å an­mel­de det hun ble ut­satt for. Hun øns­ker ikke å på­fø­re de in­volver­te i sa­ken noen be­last­ning, og vil der­for va­ere ano­nym.

Men ten­årin­gen sy­nes det er vik­tig at his­to­ri­er som hen­nes kom­mer frem, og er en av fle­re jen­ter som for­tel­ler sin his­to­rie i den fers­ke do­ku­men­tar­bo­ken En sånn jen­te, en do­ku­men­tar om vold­tekt. Den er skre­vet av VG Helg-jour­na­listMo­ni­ca Flata­bø. I til­legg har Flata­bø fått inn­syn i det som ved førs­te øye­kast kan se ut som et van­lig norsk ung­doms­mil­jø:

På so­sia­le medi­er kan man se ten­årin­ge­ne fes­te. Det er skin­nen­de sol, vak­re, unge krop­per og høy champagne­fø­ring. De har vokst opp sam­men, bor i sam­me nabo­lag, man­ge av dem går på sam­me sko­le. Også for­eld­re­ne kjen­ner hver­and­re. Nå er un­ge­ne blitt så sto­re at de kan til­la­te seg å dra på hyt­ta i hel­gen og la ung­dom­me­ne va­ere ale­ne hjem­me.

Men iføl­ge Flata­bøs bok gjen­nom­før­te po­li­ti­et vår­en 2016 en stor ak­sjon i mil­jø­et, og tre ten­årings­gut­ter ble sik­tet for å ha vold­tatt fem jen­ter. Fle­re av dem var un­der den sek­su­el­le lav­al­de­ren da over­gre­pe­ne skal ha skjedd. Bo­ken for­tel­ler at det gikk ryk­ter i lo­kal­mil­jø­et om enda fle­re over­grep, na­ken­bil­der, stup­ful­le jen­ter og en vi­deo av gruppe­sex som kan­skje var en gruppe­vold­tekt.

Til­talt for vold­tekt

Nå er det tatt ut til­ta­le mot to gut­ter fra det­te mil­jø­et. De to ka­me­ra­te­ne skal i no­vem­ber møte i ting­ret­ten, til­talt for fle­re vold­tek­ter mens de gikk på vi­dere­gå­en­de sko­le. Iføl­ge til­ta­len skal en av vold­tek­te­ne ha skjedd på en fest.

Gut­te­ne er også til­talt for å ha delt bil­der av sek­su­ell ka­rak­ter av fle­re ung­dom­mer, og for å ha pla­get en jevn­ald­ren­de jen­te. Alt det­te skal ha skjedd over en pe­rio­de på over to år.

Stats­ad­vo­kat Tor­unn Gran øns­ker ikke å kom­men­te­re sa­ken før den skal opp for ret­ten. Af­ten­pos­ten pre­si­se­rer at det kun fore­lig­ger til­ta­le, og at in­gen er dømt i sa­ken.

– Vi har vel­dig man­ge se­de­lig­hets­sa­ker som gjel­der unge men­nes­ker. Det­te er ikke uvan­lig, sier Gran.

Ad­vo­ka­ten til den ene gut­ten øns­ker ikke å kom­men­te­re sa­ken. Det har ikke lyk­kes Af­ten­pos­ten å få en kommentar fra den and­re gut­tens for­sva­rer.

Sjok­ket

– Nabo­la­get ble split­tet. Noen sym­pa­ti­ser­te med de be­rør­te jen­te­ne, and­re med gut­te­ne, mens noen var nøy­tra­le. Et­ter hvert gikk sjok­ket over i sorg. Man­ge or­ket ikke å pra­te om det som had­de skjedd, sier for­fat­te­ren.

– Jeg var i kontakt med en av gut­te­ne over en pe­rio­de, men han tak­ket til slutt nei til å snak­ke med meg av hen­sy­net til fa­mi­li­en sin. I bo­ken er jeg ty­de­lig på at jeg først og fremst for­tel­ler of­re­nes his­to­rie – slik de opp­lev­de det. Jeg har valgt å lyt­te til det de sier, og jeg har valgt å tro på dem. Det er ster­ke vit­nes­byrd. Sa­er­lig det de for­tel­ler om at de har blitt møtt med mis­tan­ke og har måt­tet ta skyl­den selv, gjor­de inn­trykk.

Flata­bøs inn­trykk er at dis­se ung­dom­me­ne be­gyn­ner å fes­te i 13–14-års­al­de­ren, og at yng­re jen­ter ofte blir in­vi­tert på fest av eld­re gut­ter.

– Hva pre­ger det ung­doms­mil­jø­et du har fått inn­syn i?

– Ung­dom­me­ne jeg in­ter­vju­et, for­tal­te om det de opp­lev­de som over­grep og vold­tekt. Det skal ha skjedd på fest, ofte med til­skue­re som hei­et el­ler tok bil­der. Etter­på kal­te de det ikke over­grep, men sex. Jen­te­ne som sier de ble ut­satt for det­te, skal ha fått stem­pel som løse på trå­den, mens gut­te­ne fikk kred.

– Du skri­ver at gut­te­ne skal ha ut­satt hver­and­re for hardt press?

– Ut ifra det jen­te­ne for­tal­te, fikk jeg inn­trykk av at det var flaut å va­ere 15 år og jom­fru, og det var om å gjø­re å ha sex med flest mu­lig. På fes­ter kun­ne sanse­løst be­ru­se­de jen­ter bli støt­tet inn på et rom av en gutt som luk­ket dø­ren. Da han kom ut igjen, var det high fi­ves med ka­me­ra­te­ne, mens jen­ta frem­de­les lå igjen på rom­met. «Men sån­ne til­fel­ler kal­ler vi ikke for «ekte vold­tekt,» sa en jen­te til meg. Det virket som om gren­se­ne for hva som var rett og galt var vis­ket ut. Sex ble fil­met og delt uten at jen­te­ne ga til­la­tel­se til det. De som ikke var med på det, ble fros­set ut. Jeg tror man­ge av ung­dom­me­ne kan­skje ikke lik­te det som fore­gikk, men at de ikke tor­de å si ifra. Mye hand­let om å hol­de seg in­ne med de po­pu­la­ere gut­te­ne.

«AEsj, hun der had­de jeg ald­ri hatt sex med!»

Sa­ra er dis­kret smin­ket, ola­buk­sen tren­dy og hul­le­te da Af­ten­pos­ten mø­ter hen­ne. Det er fle­re år si­den den fa­ta­le opp­le­vel­sen. Først nå vå­ger hun å for­tel­le.

«Had­de hun gjort noe feil?»

Det var det førs­te hun tenk­te på. Hun had­de jo for­klart at hun var jom­fru, og føl­te seg både dum og flau. Den enes­te hun vå­get å snak­ke med, var en venn­in­ne som var ett år eld­re. Sam­men dro de for å kjø­pe en gra­vi­di­tets­test.

Bil­det som ble tatt den kvel­den ble først spredt til hele sko­len, de­ret­ter til nabo­sko­len, og et­ter hvert til nabo­kom­mu­nen. «Er det deg?» spur­te fle­re. På fest, på buss­holde­plas­sen, uten­for gate­kjøk­ke­net. De lo. Ga seg ikke. Det fort­sat­te i uke­ne som gikk og skole­året som fulg­te.

Sa­ra drop­pet å dra i bursdager og å møte venn­in­ner. Alt i frykt for å møte gut­te­ne. Det verste? At alle had­de en me­ning om hen­ne. «Ho­re» ble hun kalt, både av gut­ter og jen­ter. Folk som ikke viss­te at det var Sa­ra som var av­bil­det, kun­ne fin­ne på å si: «AEsj, hun der had­de jeg ald­ri hatt sex med!»

Sa­ra tror vel­dig man­ge gut­ter har en gal opp­fat­ning av hva sex er. – I mitt til­fel­le tenk­te jeg bare at jeg ble et num­mer på lis­ten hans, mens han kom ett skritt na­er­me­re det å va­ere kul.

I dag skul­le hun øns­ke for­eld­re­ne had­de over­talt hen­ne til å an­mel­de. – Det enes­te jeg tenk­te på den gang, var at jeg ikke had­de lyst til å stå opp mot dem som var øverst på rang­sti­gen. De sto­re, kule gut­ta. Det had­de det blitt meg mot hele ung­doms­mil­jø­et jeg bod­de i. Det er jeg sik­ker på. Jeg had­de stått der, vel­dig ale­ne. Det er så man­ge som har ro­per vold­tekt når de ang­rer på noe. Jeg tror det had­de blitt litt sånn: «Er du sik­ker på at det er sånn du hus­ker det? Du had­de jo

druk­ket ...» Med mind­re du har et film­be­vis, ten­ker jeg at det ikke er noe vits i å an­mel­de.

For­står ikke hva over­grep og vold­tekt er En rap­port fra Redd Bar­na i 2015 fast­slo at en stor an­del vold­tek­ter be­gås mel­lom ung­dom. Men ung­dom mang­ler en fak­tisk for­stå­el­se for hva sek­su­el­le over­grep og vold­tekt er. Iføl­ge rap­por­ten er de sam­stem­te i at vold­tekt er en for­fer­de­lig hand­ling som de tar sterkt av­stand fra. Men når det kom­mer til kon­kre­te his­to­ri­er, er hold­nin­ge­ne an­ner­le­des. Rap­por­ten etter­ly­ser blant an­net en be­kjem­pel­se av kjønns­rol­le­ne som for­tel­ler gut­ter at de får «kred» og sta­tus hvis de har sex med flest mu­lig, mens jen­ter får høre at de er ho­rer om de gjør det sam­me.

I bo­ken En sånn jen­te skri­ver Mo­ni­ca Flata­bø at fle­re av jen­te­ne som for­tal­te venn­in­ner at de var blitt vold­tatt, ikke ble trodd.

– De opp­lev­de at na­ere venn­in­ner tok gut­te­nes par­ti. Sym­pa­ti­en til ung­dom­me­ne lå helt klart hos gut­te­ne. De trod­de ikke at en ka­me­rat, en gutt de had­de kjent hele li­vet og syn­tes var sym­pa­tisk og snill, kun­ne va­ere en over­gri­per. Da en av jen­te­ne po­liti­an­meld­te en av gut­te­ne i mil­jø­et, fikk hun føl­gen­de mel­ding av en venn­in­ne: «Hvor­dan fø­les det å vite at alle ha­ter deg?»

– Hvor­for rea­ger­te de and­re slik?

– Det ble sett på som il­lo­jalt å vars­le voks­ne. En av jen­te­ne jeg in­ter­vju­et sa hun syn­tes synd på gut­te­ne som kun­ne få li­vet sitt øde­lagt av noe hun tenk­te på som en falsk an­mel­del­se. Hun tenk­te ikke på det som skjed­de med venn­in­ne­ne på fest som vold­tek­ter. Som hun sa: «Jeg ser for meg en jen­te som er bun­det fast og blir slått mens hun skri­ker et­ter hjelp. Vold­tekt er lik­som ikke noe som skjer meg el­ler mine venn­in­ner.» Jeg me­ner vi svik­ter ung­dom­me­ne våre når vi ikke la­erer dem om noe så vik­tig som vold­tekt.

Flata­bø opp­le­ver at kjønns­rolle­møns­te­ret i ung­doms­mil­jø­et hun skild­rer har gått i feil ret­ning.

– Jen­te­ne blir dømt eks­tremt hardt og har lite spille­rom. Men gut­te­ne opp­lev­de også et press. Ung­dom­me­ne for­tal­te om det de kal­ler for «mase-sex». Det­te hand­let om gut­tens rol­le. Til tross for at en jen­te sa nei, var det for­ven­tet at han skul­le fort­set­te å spør­re, for­tal­te jen­te­ne. Gut­te­ne skul­le va­ere på­gå­en­de, i til­fel­le jen­ta bare spil­te kost­bar.

Sa fra til rek­tor I fle­re år føl­te Sa­ra at bil­det og ryk­te­ne for­fulg­te hen­ne over­alt. Da hun skul­le be­gyn­ne på vi­dere­gå­en­de, valg­te hun der­for en sko­le helt i and­re en­den av kom­mu­nen hun bor i. Hun vil­le bare vekk, til et sted der in­gen viss­te hvem hun var.

En av de førs­te da­ge­ne på den nye sko­len kom en gutt bort til hen­ne. Hun satt ved en pult, bøyd over noen skole­bø­ker. Den frem­me­de gut­ten holdt en mo­bil opp foran an­sik­tet hen­nes: «Er det du som er den jen­ta?» – Du må si fra, opp­ford­ret beste­ka­me­ra­ten.

Da tok Sa­ra mot til seg og ban­ket på dø­ren til rek­tors kon­tor. Pul­sen var høy, hun had­de helst lyst til å snu.

Rek­to­ren ba hen­ne set­te seg. Sit­ten­de på den and­re si­den av kon­tor­pul­ten for­tal­te hun sin his­to­rie, og om bil­det som for­fulg­te hen­ne.

Iføl­ge Sa­ra tvil­te rek­to­ren ald­ri på his­to­ri­en. Gut­ten ble kalt inn til fle­re sam­ta­ler, og de tok kontakt med for­eld­re­ne hans. Et­ter det hend­te det ald­ri noe lig­nen­de igjen.

– Da be­stem­te jeg meg for at det­te ikke skul­le få kon­trol­le­re li­vet mitt mer. Jeg or­ket ikke len­ger å flyk­te fra det, sier Sa­ra.

«Vi ante ikke at de holdt på med sånt» Hvor mye for­sto for­eld­re­ne i det­te mil­jø­et av hva som fore­gikk blant un­ge­ne de­res? Ikke mye, me­ner Mo­ni­ca Flata­bø.

– Ung­dom­me­ne kom­mu­ni­ser­te og send­te hver­and­re na­ken­bil­der og vi­deo­er i luk­ke­de grup­per på Face­bo­ok og Insta­gram. Selv­jus­ti­sen i gjen­gen var bru­tal: «Hold kjeft el­lers er du ikke en av oss.» Lo­ja­li­te­ten og kan­skje red­se­len for å slad­re, be­tyd­de mer enn å va­ere åpen med mam­ma og pap­pa. Da gut­te­ne ble sik­tet for vold­tekt og for­eld­re­ne vil­le pra­te med bar­na sine om hva som had­de skjedd på fes­te­ne, var fle­re lite snakke­sa­li­ge. Men en­kel­te flag­get at sym­pa­ti­en de­res lå hos gut­te­ne. «Det er dår­lig gjort å skyl­de på gut­te­ne. For de er jo litt sluts de jen­te­ne, da», for­tal­te en far at hans dat­ter had­de sagt.

– Du be­skri­ver de for­eld­re­ne du snak­ket med som for­tvi­let og i sorg over hen­del­se­ne blant ung­dom­me­ne?

– Ja. Rå­ska­pen be­kym­ret dem, men det uro­et dem også at man­ge av ung­dom­me­ne ikke virket som om de for­sto al­vo­ret, men lo og flei­pet bort hen­del­se­ne. Noen av for­eld­re­ne had­de hold­nin­gen: «La dem hol­de på. La dem ha det gøy.» Mens and­re føl­te nok at ung­dom­me­ne had­de vel løse tøy­ler med fes­ter og al­ko­hol. Fle­re sa de ikke viss­te noe om hva som had­de fore­gått. Som en mor sa: «De er 16 år. Vi ante ikke at de holdt på med sånt.»

– Du har også in­ter­vju­et po­li­ti­et. Hva sier de? Er det­te et spe­si­elt ung­doms­mil­jø?

– Po­li­ti­et sier at det­te ikke er et ver­sting­mil­jø, men helt van­li­ge, nors­ke ung­dom­mer. At de ser dis­se tenden­se­ne over hele lan­det, og at de sann­syn­lig­vis kun­ne fått inn­syn i lig­nen­de mil­jø­er man­ge and­re ste­der. Sam­ti­dig er det vik­tig å un­der­stre­ke at man­ge ung­dom­mer selv­føl­ge­lig ikke vil kjen­ne seg igjen i det­te bil­det. Iføl­ge Ung­data er de al­ler fles­te av dagens ung­dom­mer vel­til­pas­se­de og hjemme­kja­ere. De er i mil­jø­er der sex er mer pri­vat, og opp­le­ver ikke det sam­me pres­set som ung­dom­me­ne i mil­jø­et jeg skri­ver om.

– Kan fik­ses I dag har Sa­ra det bra, for­tel­ler hun da Af­ten­pos­ten mø­ter hen­ne. Hun har ikke pro­ble­mer med å for­tel­le om sine er­fa­rin­ger.

– Det bes­te jeg kan gjø­re, er å gjø­re det lil­le jeg kan for at det som skjed­de med meg ikke skal skje med and­re. Sam­fun­net er blitt litt øde­lagt når det kom­mer til sy­net gut­ter har på sex, og det at jen­ter blir stemp­let som ho­rer. Men det be­tyr ikke det at det ikke kan fik­ses.

Hun er en av man­ge jen­ter som valg­te ikke å an­mel­de det hun ble ut­satt for. «Sa­ra» øns­ker ikke å på­fø­re de

in­volver­te i sa­ken noen be­last­ning, og vil der­for va­ere ano­nym.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.