Strategien Hadia Tajik laerte av Erna Solberg
Arbeiderpartiet fikk ikke det valgresultatet vi håpet på eller jobbet for. Ansvaret for det er vårt eget. Det er vi beredt til å ta.
Ernas metode
Jeg har gjort mye dumt i mitt liv. Ikke alt har havnet i avisen, heldigvis. Min personlige strategi for hvordan jeg håndterer mine feil har jeg endret på underveis i livet.
Uten at Erna Solberg vet det selv, er hun årsaken til endringen.
I et intervju for flere år siden fremhevet hun evnen til å legge ting bak seg som viktig for å overleve i en krevende hverdag. Dels handler det om raushet overfor andre, dels handler det om å bli ferdig med sine egne ting. Som mangeårig selvpisker traff det meg, og jeg tok meg i nakkeskinnet.
Det er ikke så lett å endre en slik vane, men det er ganske nyttig. Man slutter ikke å gjøre dumme ting, men man bruker mer tid på å laere og blir flinkere til å ta laerdommer med seg videre. Hodet blir klarere når hjertet er lettere.
Evaluering er i gang
På sentralstyremøtet tidligere denne uken satte Arbeiderpartiet i gang arbeidet med å evaluere valgkampen. Vi vil ha en aerlig og grundig gjennomgang, både av politiske veivalg, kommunikasjon og organisering.
Partilederen vår vant nesten samtlige partilederdebatter. Likevel lyktes ikke vi som parti med å få de resultatene vi håpet på.
Underveis blir vi stilt mange spørsmål. Hva gikk galt? Og vi leser vurderinger fra ulikt hold. Det må vi bare tåle. Som landets største parti er det høye forventninger til oss, og også
folk utenfra har gode vurderinger av hva vi burde gjort annerledes.
Jeg tar for meg noen av forholdene her. Det er ikke en uttømmende oversikt. Den er heller ikke endelig. Det er opptil partiorganisasjonen vår å trekke konklusjonene, og partisekre-taeren vår er allerede i gang med å invitere våre medlemmer med.
Historien om Norge
For det første: Vi har år bak oss med høy arbeidsledighet, og få nye jobber ble skapt. De siste månedene før valget var imidlertid preget av nyheter om økonomisk oppgang, optimisme og lysere tider. Fortsatt er andelen sysselsatte lav, og det skapes ikke nok nye jobber. Men selv om dette er riktig påpekt, er det ganske abstrakt. Bedriftsledere som står frem i avisen og forteller om ordrebøker med nye kontrakter, er konkret.
Våre motstandere grep den muligheten og hevdet at vi drev med svartmaling. De lyktes bedre med sine historier om oss, enn vi lyktes med våre historier om Norge.
Det er først når man gir en beskrivelse av problemer som folk kjenner seg igjen i, at man får tillit til å løse de samme problemene.
Overbud eller retningsvalg
I årene som kommer vil vi reelt stå overfor valg om å enten kutte i velferden eller øke skattene noe. Men de siste fire årene har oljepengebruken vokst åtte ganger raskere enn økonomien. 100 milliarder kroner fra pensjonsfondet har smurt statsbudsjettet. Folk har derfor ikke kjent på at kutt i skattene betyr en reduksjon i antall laerere eller helse- og omsorgsarbeidere, tvert imot er deres naere opplevelse at det går ganske greit.
Forsiden på Adresseavisen den 23. august er ganske talende: 36 av 47 trønderordførere svarte at det gikk bra med økonomien i deres kommuner med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering.
Slik blir det nok ikke fremover. Regjeringen sier også selv at tempoet i innfasing av oljepenger må ned og at det blir trangere tider.
Men så lenge folk ikke har møtt denne virkeligheten ennå, kan våre svar om at kommuner og fylker fremover bør få tre milliarder kroner mer å bruke på helse og skole fremstå mer som overbudspolitikk og mindre som retningsvalg.
Internasjonale trender
Flere har også påpekt at det er internasjonale trender at protestpartier styrker seg på bekostning av de partiene som tradisjonelt har vaert store og ansvarlige. Det kan også ha preget norsk politikk.
I alle fall ser vi at våre kolleger i Senterpartiet har klart å fange opp misnøye med regjeringens svake politikk for distriktene på en langt bedre måte enn vi selv klarte. Sosialistisk Venstreparti har klart å fange opp det som kanskje er en blanding av misnøye med regjeringens klimapolitikk og en vilje til å ta tak i økende forskjeller mellom folk. Partiet Rødt, som er kategoriske motstandere av alle kommersielle velferdsaktører, markerte seg også godt gjennom valgkampen.
Dette handler også om reelle politiske forskjeller mellom oss. Vi er både et parti for bygd og by, for fortsatt oljevirksomhet og satsing på klimavennlige industrier, og vi er ikke bastante motstandere av for eksempel private barnehager, selv om vi mener det skal stilles strenge krav slik at det ikke kan drives butikk på grunnleggende velferd.
Journalister står også fritt til å skrive de saker de vil. Det er deres plikt å vaere pågående og kritiske. Jeg observerer derfor bare helt nøkternt at det var andre saker som dominerte enn dem vi initierte, blant annet meningsmålinger. Da har vi heller ikke lyktes med å sette en politisk dagsorden i mediene.
Fremover
Det kan også vaere flere og helt andre årsaker. Det er tross alt de tilbakeskuende analysene som ofte er de beste, for nå vet vi hvordan det er gått. I neste uke vil vi ha landsstyremøte med tillitsvalgte fra hele landet for å meisle ut veien videre.
Jeg er trygg på at partiorganisasjonen kommer til å gå inn i dette med den aerlighet som er nødvendig for å laere. Partiledelsen står sammen om beslutningene, vi vil lytte og gjøre nødvendige endringer av kursen vår.
Jeg tror på den politiske kraften Arbeiderpartiet representerer og at den er noe man trenger i vår tid. Et parti som står for at alle skal med, også i polariseringens tid. Et parti som bidrar til å gjøre de små og store fellesskapene i landet vårt sterkere. Et parti som klart sier at alle skal stilles krav til, og alle skal stilles opp for, saerlig med de brytninger vi i dag opplever mellom folk med ulike bakgrunner og religioner.
Over 800.000 personer har stemt på Arbeiderpartiet ved årets valg. Vi er motivert for å leve opp til deres forventninger de neste fire årene og til å gjøre oss fortjent til tillit fra flere.
Uten at Erna Solberg vet det selv, er hun årsaken til at jeg har endret strategi for hvordan jeg håndterer mine feil