Hvor­for er det skam­fullt å vaere et of­fer?

Aftenposten - - Kultur -

vi­de­re blir vans­ke­lig for of­re­ne når bil­de­ne av det som skjed­de de­les bredt blant ung­dom som stemp­ler dem som «hore» og «vold­tatt». Det­te er to merke­lap­per som pa­ra­dok­salt nok ikke ute­luk­ker hver­and­re, men som beg­ge re­fe­re­rer til «en sånn jen­te».

Bo­ken frem­står som grun­dig og gjen­nom­tenkt, men jeg sav­ner dis­ku­sjon av styr­ker og svak­he­ter ved de uli­ke kil­de­ne for­fat­te­ren be­hand­ler som fak­ta.

Iblant får også le­se­ren inn­blikk i for­fat­te­rens egne er­fa­rin­ger som hun in­te­gre­rer fint i re­flek­sjo­ner om blant an­net hvor vans­ke­lig gren­sen mel­lom ak­sep­tab­le og uak­sep­tab­le sek­su­el­le frem­støt er å få øye på, og jeg skul­le gjer­ne sett mer av det­te i bo­ken.

Vans­ke­lig ikke å stig­ma­ti­se­re

For­fat­te­ren vil mot­vir­ke ste­reo­ty­pi­er og kri­ti­se­rer hie­rar­ki­se­ring av of­fer­skap. Dess­ver­re er det vans­ke­lig å ikke bi­dra til det­te. For­fat­te­ren leg­ger selv vekt på ut­sat­tes al­der når den er lav el­ler of­fe­rets sta­tus som jom­fru. Slik gjør hun of­re­nes sek­su­al­prak­sis re­le­vant når det er nyt­tig for ar­gu­men­tet, og det er det sam­me hun an­kla­ger and­re for å gjø­re.

De ut­sat­te i bo­ken beskrives også gjen­nom­gå­en­de som pas­si­ve: Jen­te­ne i bo­ken drik­ker ikke al­ko­hol, de blir gitt al­ko­hol. Om fle­re av dem får vi vite at de aldri had­de druk­ket før. Men in­for­man­te­ne har også va­ert hand­len­de og søkt spen­ning og tatt ri­si­ko, og for­fat­te­ren skri­ver godt, men ikke nok, om for­hol­det mel­lom det, og våre fore­stil­lin­ger om skyld.

Vi­de­re vel­ger Flata­bø å legge vekt på of­re­nes re­ak­sjo­ner på over­gre­pet; de «krø­ker seg», «skjel­ver» og «kas­ter opp». Det er fris­ten­de å bru­ke sli­ke språk­li­ge ef­fek­ter for å få frem al­vo­ret, men «den vold­tat­te» kan også vaere sek­su­elt er­fa­ren vok­sen kvin­ne som går på job­ben da­gen etter­på.

Er ikke po­en­get med bo­ken å få frem nett­opp det?

Flata­bø har valgt å gå langt inn i sa­ken mot Kop­seng og spe­si­elt for­an­led­nin­gen til og etter­døn­nin­ge­ne av den vol­den han ut­sat­te sin sam­bo­er for. Selv om det­te er en sterk for­tel­ling om part­ner­vold, kla­rer ikke for­fat­te­ren helt å syn­lig­gjø­re hvor­dan den­ne for­tel­lin­gen, og den til de and­re of­re­ne for Kop­seng, bi­drar til for­må­let for bo­ken.

Sa­ken er uvan­lig både på grunn av om­fan­get av over­grep, men også for­di Kop­seng sys­te­ma­tisk jak­tet på nye ofre. Det står i kon­trast til det som tro­lig er til­fel­le i man­ge vold­tek­ter, nem­lig at si­tua­sjo­ne­ne frem­står som ukla­re og vil­kår­li­ge for beg­ge par­ter.

Fine dyp­dykk i vans­ke­lig tema

I vårt sam­funn er det en ver­di at unge men­nes­ker ut­fors­ker sek­su­ali­te­ten, ikke bare in­nen­for ram­me­ne av ek­te­skap el­ler kja­er­lig­hets­for­hold. Det kan vaere vans­ke­lig å skri­ve om vold­tekt uten å skrem­me unge fra å gjø­re det­te, og uten å mo­ra­li­se­re over den sam­me ut­prø­vin­gen.

De sis­te årene har fle­re unge kvin­ner stått frem med egne er­fa­rin­ger som ut­satt.

Det­te bør vi høre på, også når for­tel­lin­ge­ne ikke stem­mer med det vi tror og li­ker. Jeg sy­nes bo­ken gir et fint bi­drag til den­ne ut­vik­lin­gen. Selv om den ikke kla­rer å helt løs­rive seg fra noen av de sam­me fore­stil­lin­ge­ne den vil be­kjem­pe, bi­drar den med fine dyp­dykk inn i noen av de al­ler vans­ke­ligs­te te­ma­ene.

FOTO: EAK MOTO / SHUTTERSTOCK / NTB SC

For­fat­te­ren skri­ver godt, men ikke nok, om våre fore­stil­lin­ger om skyld.

Mai-Len Skil­brei, Insti­tutt for kri­mi­no­lo­gi og retts­so­sio­lo­gi, Uni­ver­si­te­tet i Oslo

Him­mels­ke til­stan­der

FOTO: ASTRID WALLER

Mo­ni­ca Flata­bø spør hvor­for er det skam­fullt å vaere et of­fer.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.