Barseldikt utsolgt på en uke
Kristin Storrustens debutbok heter Barsel og har følgende tilegnelse på omslaget: «Hvert år fødes det seksti tusen barn i Norge. I seksti tusen hjem sitter noen og føler alle ting på en gang.
Denne boken er tilegnet dem – og alle som en gang skal sitte der og alle som en gang har sittet der.»
Det er en type lyrikk man kan kalle brukslyrikk, dikt som har et praktisk formål. Eller man kan kalle det leilighetsdiktning, den type dikt som er skrevet til spesielle anledninger, som konfirmasjoner og bryllup.
Mamma i fokus
Men her barsel, et ord som i dag brukes om fødsel i alminnelighet, men opprinnelig var en betegnelse på det gildet som ble holdt etter et barns fødsel eller dåp.
Det høyst originale med babydiktene til Storrusten er at det knapt er noen baby her i det hele tatt! Fokus ligger på moren og hennes opplevelser av svangerskapet, av fødselen og tiden etter. Og det er ingen gode opplevelser, men stort sett frustrasjoner og svart sinne.
Frustrasjoner over kolikk, søvnløshet og det å ha mistet sin egen tid, sinne over det forventningspresset til lykke som ligger i omgivelsene, alle formaninger og velmente råd som hagler over den nybakte moren fra venner og familie, mammagrupper og kvinneforum på nett.
«Ikke visste jeg at dagene som kom med henting i barnehagen der jeg sitter utenfor i bilen i fem minutter til fordi jeg ikke klarer møte verden i form av en liten kropp og spiser godteri og hører på boyband og er så sliten og forbanner alle som sier DU FÅR TRENT AKKURAT SÅ MYE DU PRIORITERER var selve livet»
Babycall
Diktene har forskjellig oppsett og rytme som gir en fin variasjon.
Det er en negativ energi her som slår ut i et ekstra ladet språk, og med kreative anglisismer som «beibikålen» og «vått. de. føkk.»
La ikke solen gå ned over din vrede, er et av de ordtakene som poeten fillerister, for hva hvis vreden skjer etter solnedgang, hvis den skjer om natten og man til partneren hvisker vemmelige ord som suser over endelig sovende barn, og man våkner for tidlig og solen har stått opp over ens vrede? Leveregelen er ikke tilpasset småbarnslivet.
Mannen kommer også av og til til orde:
«Tenk at du er gift med en som ikke klarer å finne den satans smokken engang.»
Sexlivet går nedenom og hjem:
«Jeg / orker / ikke / Åkei / Kom / Au.»
24 timers vakt med små barn
Forventningspresset om lykken ved å få barn er formidabelt, ikke minst gjennom reklame og ukebladreportasjer. Jeg husker selv da vi fikk barn og jeg hadde hørt fra alle bauger og kanter at det første året var det beste, å følge utviklingen til en baby. Men så var en bare sliten og trøtt og søvnmanglende og engstelig for å gjøre feil.
Det rommet en hadde hatt rundt seg forsvant, jeg følte livet passere i revy, for nå var mitt liv over, jeg kunne like så godt ha sittet i fengsel. Slike tanker fortalte jeg ikke til noen. Men kan nå le hjertelig og rått over følgende diktlinjer hos Storrusten:
«Det er godt at det ikke finnes mennesker som går fra dør til dør og spør om du har noen barn å adoptere bort. Jeg ville svart ja.»
Diktsamlingen ble utsolgt på en uke. Så det må vaere flere som føler som poeten, eller har kjent en flik av det samme. Med svart humor og et skarpt blikk for sosiale situasjoner har Kristin Storrusten skrevet en flott diktsamling, en page turner. Jeg klarte ikke stoppe før jeg var ferdig, selv om det var min tur til å dra hjem og lage middag til minstemann. What the fuck.