Slik gikk det med verdens første
historielinjene i sesong én: Eva som vil kjempe seg ut av Jonas’ skygge. Og trekantforholdet Jonas-Eva-Isak. Sistnevnte har elementer fra Shakespeares Othello, der Jago manipulerer frem kameratens sjalusi. Men her bygges ikke forholdet mellom Isak og Jonas opp.
Vi får ikke se de tre som tøyser og flørter seg gjennom høsten, helt til det blir vinter og både følelser og kropper pakkes inn. Jonas’ lett nedlatende kommentarer er strøket. Her er han ingen belaerende raddis, ingen cool type som alltid velger «bros before hoes».
Aveny-T har gjort Jonas om til en hvilken som helst forelsket tenåring.
18 år gamle Sylvester Byder spiller ham godt som nettopp det, men alle nyanser i karakteren er borte fra manus.
Veldreid komedie
Isteden er Skam blitt en veldreid komedie for ungdom, der saerlig jentegjengen trer frem som tydelige typer. Hver og en av karakterene forteller deler av historien til publikum, selvsagt introdusert med Skams gule signaturbokstaver på bakteppet. Noen ganger deler de tankene sine til publikum. Andre ganger leser de sceneanvisningene.
Dette funker ganske så bra, og gir en tydelig ramme til forestillingen. Noen av bikarakterene har også fått en tydeligere motivasjon enn i serien. Chris (Sofie Salee) drives av å holde venninnegjengen samlet, mens Sana (Asil Al-Asadi) er aerlighetens apostel.
Saerlig Vilde er god i teaterversjonen. Nanna Finding Koppel spiller henne langt fra blond og enkel, hun er bare veldig desperat. En desperat lengsel etter å bli elsket som øker gjennom kvelden, og etter hvert kravler seg inn i publikum.
Aveny-T finner Vilde opp på nytt som en tragikomisk teaterfigur, og det er sannelig godt gjort.
Elegant teaterhåndverk
Martin Lyngbo er en av Danmarks mest kjente regissører. I mange år har han drevet det legendariske teateret Mungo Park, der blant annet Jakob Oftebro slo gjennom som skuespiller.
Og det er mye godt håndverk i teaterversjonen av Skam. Snerten i replikkene tåler scenens format. De komiske situasjonene er ivaretatt.
Karakterene som er strøket, er hjertelig til stede som et kor av Penetrator-Chris’er, rasende Iben’er eller giftige Ingrid’er. Det er så elegant løst, at jeg tror fansen ikke engang tenker på det som teater.
Likevel synes jeg Skam er blekere enn originalen, slik det ofte blir når man går inn for å lage en kopi.