Romere hadde eget veikart
Romerne bygde ikke bare fantastiske veier og broer men laget også sin egen «Michelin-guide». Selvsagt ikke en veibok, derimot et enormt veikart.
Navet i Romerriket var nettopp veiene som bandt riket sammen, og som ble avtegnet på det unike kartet laget en gang på 300-tallet.
Men først om veiene: Keiser Augustus (styrte 27 f.Kr. -14 e.Kr.) var den som fremfor noen så betydningen av et godt, utbygget veinett og ble en drivende kraft til å få dem bygget. Siden fulgte saerlig keiserne Trajan (styrte 98 -117 e.Kr.) og Hadrian (styrte 117–138 e.Kr.) opp det han hadde startet. Veiarbeidene ble i hovedsak utført av romerske soldater etter hvert som de rykket frem under sine erobringer. Veiene ble altså skapt ut fra militaere hensyn for raskt å kunne fremføre tropper.
Romerske veiingeniører var mestere i sitt fag. Målet var en best mulig utnyttelse av terrenget for å oppnå en kortest mulig vei mellom to punkter. Veiene var som regel brolagt for å kunne tåle mye trafikk inkludert vogner til alle årstider. Og hovedveiene var stort sett alltid merket med milesteiner for hvert, tusende skritt, steinblokker som kunne vaere mellom to og fire meter høye. De ble gjerne påført navn på keiseren som ga ordre til bygging av veien, videre avstanden til Roma, den viktigste byen langs veien og navnet på militaerenheten som bygget den.
Importruter
Etter hvert ble veiene de viktigste ferdselsårene for både lokalbefolkning og soldater, budbringere og kjøpmenn som brakte varer til og fra alle hjørner av riket. Og varer kom fra alle kanter; ull fra Britannia (England), jern fra Gaul (Frankrike), rav fra Germania (Tyskland), vin og olivenolje fra Spania, hester fra Nord-Afrika og korn fra Egypt (fra Spania, Nord-Afrika og Egypt ble nødvendigvis en stor del av distansen brakt sjøveien).
Etter hvert dukket små tettsteder opp langs veiene, hvorav noen vokste til landsbyer og større byer. En viktig og godt kjent hovedvei var Via Augusta fra Roma til Gades (Cádiz) i Sør-Spania. På det meste strakte den seg over 1841 romerske
mil og tok 26 dager å tilbakelegge. Mange av vår tids veier følger de gamle, romerske veitraseene. Et godt eksempel er hovedveien A10 i England, fra London til York som flere steder følger den opprinnelige, romerske veien. Etter at romerne i England sluttet å lage veier med fast dekke på 300-tallet, gjenopptok ikke engelskmennene bygging av slike veier før på 1700-tallet.
Kartet blir skapt
Det romerske veikartet vi i dag kjenner, kalt Peutinger-kartet (Tabula Peutingeriana), må ha blitt til en gang etter år 328 e.Kr. Kartet nevner nemlig byen Konstantinopel som ble grunnlagt det året. Men kartet var ikke oppdatert, fordi det også nevner byen Pompeii som ble ødelagt i 79 e.Kr. og ikke ble gjenoppbygget.
300-tallskartet som tydelig tar opp i seg kunnskap over tre–fire århundrer, kan ha blitt tegnet av en person kalt Castorius, men ikke alle er enig. Det kan ha vaert siste versjon av et enda eldre kart, muligens ett kart opprinnelig laget for generalen og statsmannen Marcus Agrippa, en venn av keiser Augustus (styrte 27 f. Kr.–14 e.Kr.). Over tid ble det oppdatert flere ganger. En viktig kilde til romernes bilde av sin verden, og som kartet trolig også bygger på, er den såkalte Antoninebeskrivelsen fra tidlig på 200-tallet som inneholder referanse til 372 veiruter. Den beskriver i første rekke hovedveiene og utelater alternative veistrekninger og lokalveier.
Peutinger-kartet viser nettverket av de største haerveiene i det romerske riket, fra Britannia (dagens Storbritannia) i nordvest til elven Ganges i India og dagens Sri Lanka i sørøst. Det viser hele 555 byer og 3500 andre steder, videre havnebyer, fyrtårn, offentlige bad, større bygninger av betydning, foruten elver, skoger og fjellkjeder. Veinettet kartet gjengir er beregnet å ha hatt en lengde på rundt 200.000 kilometer. Kartet inneholder også avstander i romerske mil (milia passuum) mellom byene og referanser til veistasjoner med mulighet for hvile og mat.
Dimensjonene forvrengt
Kartets gjengivelse av landområdene er imidlertid helt gal. Selv om romerne godt kjente til avstander i alle himmelretninger, kunne man ikke lage et kart der landområdene var avtegnet så korrekte som datidens kunnskaper tillot. For å gjøre det mulig å rulle kartet sammen i en overkommelig størrelse, ble alle vertikale avstander krympet. Enkelt sagt tok man det av Europa og Asia man kjente og presset sammen i vertikalretningen. Slik endte man opp med et kart som lot seg rulle ut i en lengde på over 7 meter. Den bevarte kopiens lengde er i dag bare 6,8 meter lang, 33 centimeter høy.
Kartet ble trolig laget i opprinnelig 12 seksjoner. En seksjon som viste den iberiske halvøya med dagens Spania og Portugal, dessuten den nordlige del av dagens Storbritannia, gikk tapt allerede i antikken. Den manglende seksjonen ble i 1887 rekonstruert ved hjelp av bl.a. opptegnelser fra antikken og middelalderen av den tyske kartografen Konrad Miller, og endelig tegnet opp i 1916 etter samme mønster som resten av kartet.
Publisert flere ganger
Vi vet kartet overlevde minst til 1100- eller 1200-tallet da det ble kopiert på 11 pergamentblader. Originalkartet forsvant men kopien ble på 1400-tallet gjenfunnet i Worms av Konrad Celtes, bibliotekaren til keiser Maximilian av Østerrike. Ved hans død i 1508 ble det arvet/endte i hendene til den kjente tyske arkivaren, juristen og humanisten Konrad Peutinger. Han var kjent for å ha det største private bibliotek nord for Alpene. Det forble i Peutingerfamiliens eie til 1714. Da ble det igjen ble oppdaget blant etterlatte skrifter av Peutinger, solgt til prins Eugen som skjenket kartet til det keiserlige biblioteket i Wien hvor det er i dag. Det er blitt publisert flere ganger, i 1591, 1753, 1824, 1869 og i 1887 (første moderne utgave). I dag oppbevares den originale kopien i Østerrikes nasjonalbibliotek i Wien.
Peutinger-kartet har vist seg å vaere en viktig kilde til forståelse av antikkens geografiske laere. Og fordi kartet oppgir både avstander og stedsnavn har det også bidratt til å identifisere og tolke flere arkeologiske funn.
Enkelt sagt tok man det av Europa og
Asia man kjente og presset sammen i vertikalretningen. Slik endte man opp med et kart som lot seg rulle ut i en lengde på over 7 meter.
Den bevarte kopiens lengde er i dag bare 6,8 meter lang, 33 centimeter høy.