Ro­me­re had­de eget vei­kart

Ro­mer­ne byg­de ikke bare fan­tas­tis­ke vei­er og bro­er men la­get også sin egen «Miche­lin-guide». Selv­sagt ikke en vei­bok, der­imot et enormt vei­kart.

Aftenposten - - Meninger - Cato Guhn­feldt jour­na­list og forfatter

Na­vet i Ro­mer­ri­ket var nett­opp vei­ene som bandt ri­ket sam­men, og som ble av­teg­net på det uni­ke kar­tet la­get en gang på 300-tal­let.

Men først om vei­ene: Kei­ser Au­gus­tus (styr­te 27 f.Kr. -14 e.Kr.) var den som frem­for noen så be­tyd­nin­gen av et godt, ut­byg­get vei­nett og ble en dri­ven­de kraft til å få dem byg­get. Si­den fulg­te sa­er­lig kei­ser­ne Tra­jan (styr­te 98 -117 e.Kr.) og Hadri­an (styr­te 117–138 e.Kr.) opp det han had­de star­tet. Vei­ar­bei­de­ne ble i ho­ved­sak ut­ført av ro­mers­ke sol­da­ter etter hvert som de ryk­ket frem un­der sine erob­rin­ger. Vei­ene ble alt­så skapt ut fra mi­li­ta­ere hen­syn for raskt å kun­ne frem­føre trop­per.

Ro­mers­ke vei­in­ge­ni­ø­rer var mes­te­re i sitt fag. Må­let var en best mu­lig ut­nyt­tel­se av ter­ren­get for å opp­nå en kor­test mu­lig vei mel­lom to punk­ter. Vei­ene var som re­gel bro­lagt for å kun­ne tåle mye tra­fikk in­klu­dert vog­ner til alle års­ti­der. Og ho­ved­vei­ene var stort sett all­tid mer­ket med mile­stei­ner for hvert, tu­sen­de skritt, stein­blok­ker som kun­ne vaere mel­lom to og fire me­ter høye. De ble gjer­ne på­ført navn på kei­se­ren som ga ord­re til byg­ging av vei­en, vi­de­re av­stan­den til Ro­ma, den vik­tigs­te byen langs vei­en og nav­net på mi­li­ta­er­en­he­ten som byg­get den.

Im­port­ru­ter

Etter hvert ble vei­ene de vik­tigs­te ferd­sels­åre­ne for både lo­kal­be­folk­ning og sol­da­ter, bud­brin­ge­re og kjøp­menn som brak­te va­rer til og fra alle hjør­ner av ri­ket. Og va­rer kom fra alle kan­ter; ull fra Bri­tan­nia (Eng­land), jern fra Gaul (Frank­ri­ke), rav fra Ger­ma­nia (Tysk­land), vin og oli­ven­olje fra Spa­nia, hester fra Nord-Afri­ka og korn fra Egypt (fra Spa­nia, Nord-Afri­ka og Egypt ble nød­ven­dig­vis en stor del av dis­tan­sen brakt sjø­vei­en).

Etter hvert duk­ket små tett­ste­der opp langs vei­ene, hvor­av noen voks­te til lands­byer og stør­re byer. En vik­tig og godt kjent ho­ved­vei var Via Au­gus­ta fra Ro­ma til Ga­des (Cá­diz) i Sør-Spa­nia. På det mes­te strak­te den seg over 1841 ro­mers­ke

mil og tok 26 da­ger å til­bake­leg­ge. Man­ge av vår tids vei­er føl­ger de gam­le, ro­mers­ke vei­tra­se­ene. Et godt ek­sem­pel er ho­ved­vei­en A10 i Eng­land, fra Lon­don til York som fle­re ste­der føl­ger den opp­rin­ne­li­ge, ro­mers­ke vei­en. Etter at ro­mer­ne i Eng­land slut­tet å lage vei­er med fast dek­ke på 300-tal­let, gjen­opp­tok ikke en­gelsk­men­ne­ne byg­ging av sli­ke vei­er før på 1700-tal­let.

Kar­tet blir skapt

Det ro­mers­ke vei­kar­tet vi i dag kjen­ner, kalt Peu­tin­ger-kar­tet (Ta­bu­la Peu­tin­ge­ria­na), må ha blitt til en gang etter år 328 e.Kr. Kar­tet nev­ner nem­lig byen Konstan­ti­no­pel som ble grunn­lagt det året. Men kar­tet var ikke opp­da­tert, for­di det også nev­ner byen Pom­peii som ble øde­lagt i 79 e.Kr. og ikke ble gjen­opp­byg­get.

300-tallsk­ar­tet som ty­de­lig tar opp i seg kunn­skap over tre–fire år­hund­rer, kan ha blitt teg­net av en person kalt Casto­ri­us, men ikke alle er enig. Det kan ha va­ert sis­te ver­sjon av et enda eld­re kart, mu­li­gens ett kart opp­rin­ne­lig la­get for ge­ne­ra­len og stats­man­nen Mar­cus Agrip­pa, en venn av kei­ser Au­gus­tus (styr­te 27 f. Kr.–14 e.Kr.). Over tid ble det opp­da­tert fle­re gan­ger. En vik­tig kil­de til ro­mer­nes bil­de av sin ver­den, og som kar­tet tro­lig også byg­ger på, er den så­kal­te An­to­nine­be­skri­vel­sen fra tid­lig på 200-tal­let som inne­hol­der re­fe­ran­se til 372 vei­ru­ter. Den be­skri­ver i førs­te rek­ke ho­ved­vei­ene og ute­la­ter al­ter­na­ti­ve vei­strek­nin­ger og lo­kal­vei­er.

Peu­tin­ger-kar­tet vi­ser nett­ver­ket av de størs­te ha­er­vei­ene i det ro­mers­ke ri­ket, fra Bri­tan­nia (da­gens Storbritannia) i nord­vest til el­ven Gan­ges i In­dia og da­gens Sri Lan­ka i sør­øst. Det vi­ser hele 555 byer og 3500 and­re ste­der, vi­de­re havne­byer, fyr­tårn, of­fent­li­ge bad, stør­re byg­nin­ger av be­tyd­ning, for­uten el­ver, sko­ger og fjell­kje­der. Vei­net­tet kar­tet gjen­gir er be­reg­net å ha hatt en leng­de på rundt 200.000 kilo­me­ter. Kar­tet inne­hol­der også av­stan­der i ro­mers­ke mil (mi­lia pas­su­um) mel­lom by­ene og re­fe­ran­ser til vei­sta­sjo­ner med mu­lig­het for hvi­le og mat.

Di­men­sjo­ne­ne for­vrengt

Kar­tets gjen­gi­vel­se av land­om­rå­de­ne er imid­ler­tid helt gal. Selv om ro­mer­ne godt kjente til av­stan­der i alle him­mel­ret­nin­ger, kun­ne man ikke lage et kart der land­om­rå­de­ne var av­teg­net så kor­rek­te som da­ti­dens kunn­ska­per til­lot. For å gjø­re det mu­lig å rul­le kar­tet sam­men i en over­kom­me­lig stør­rel­se, ble alle ver­ti­ka­le av­stan­der krym­pet. En­kelt sagt tok man det av Euro­pa og Asia man kjente og pres­set sam­men i ver­ti­kal­ret­nin­gen. Slik end­te man opp med et kart som lot seg rul­le ut i en leng­de på over 7 me­ter. Den be­var­te ko­pi­ens leng­de er i dag bare 6,8 me­ter lang, 33 centi­me­ter høy.

Kar­tet ble tro­lig la­get i opp­rin­ne­lig 12 sek­sjo­ner. En sek­sjon som vis­te den ibe­ris­ke halv­øya med da­gens Spa­nia og Por­tu­gal, dess­uten den nord­li­ge del av da­gens Storbritannia, gikk tapt al­le­re­de i an­tik­ken. Den mang­len­de sek­sjo­nen ble i 1887 re­kon­stru­ert ved hjelp av bl.a. opp­teg­nel­ser fra an­tik­ken og mid­del­al­de­ren av den tys­ke kar­to­gra­fen Kon­rad Mil­ler, og en­de­lig teg­net opp i 1916 etter sam­me møns­ter som res­ten av kar­tet.

Pub­li­sert fle­re gan­ger

Vi vet kar­tet over­lev­de minst til 1100- el­ler 1200-tal­let da det ble ko­piert på 11 per­ga­ment­bla­der. Ori­gi­nal­kar­tet for­svant men kopien ble på 1400-tal­let gjen­fun­net i Worms av Kon­rad Cel­tes, bi­blio­te­ka­ren til kei­ser Maxi­mi­li­an av Øs­ter­rike. Ved hans død i 1508 ble det ar­vet/end­te i hen­de­ne til den kjente tys­ke ar­ki­va­ren, ju­ris­ten og hu­ma­nis­ten Kon­rad Peu­tin­ger. Han var kjent for å ha det størs­te pri­va­te bi­blio­tek nord for Al­pe­ne. Det for­ble i Peu­tin­ger­fa­mi­li­ens eie til 1714. Da ble det igjen ble opp­da­get blant etter­lat­te skrif­ter av Peu­tin­ger, solgt til prins Eu­gen som skjen­ket kar­tet til det kei­ser­li­ge bi­blio­te­ket i Wi­en hvor det er i dag. Det er blitt pub­li­sert fle­re gan­ger, i 1591, 1753, 1824, 1869 og i 1887 (førs­te mo­der­ne ut­ga­ve). I dag opp­be­va­res den ori­gi­na­le kopien i Øs­ter­ri­kes na­sjo­nal­bi­blio­tek i Wi­en.

Peu­tin­ger-kar­tet har vist seg å vaere en vik­tig kil­de til for­stå­el­se av an­tik­kens geo­gra­fis­ke la­ere. Og for­di kar­tet opp­gir både av­stan­der og steds­navn har det også bi­dratt til å iden­ti­fi­se­re og tol­ke fle­re ar­keo­lo­gis­ke funn.

En­kelt sagt tok man det av Euro­pa og

Asia man kjente og pres­set sam­men i ver­ti­kal­ret­nin­gen. Slik end­te man opp med et kart som lot seg rul­le ut i en leng­de på over 7 me­ter.

Den be­var­te ko­pi­ens leng­de er i dag bare 6,8 me­ter lang, 33 centi­me­ter høy.

FOTO: CATO GUHN­FELDT

Sen­tralt i den­ne del av ro­mer­kar­tet se­es Bosporos-stre­det med Konstan­ti­no­pel av­mer­ket, igjen sym­bo­li­sert med kei­se­ren på sin tro­ne. Svarte­ha­vet se­es lang­strakt over stre­det, Mid­del­ha­vet med den lang­strak­te Kre­ta un­der. I ne­ders­te land­mas­se er Ni­len og Ni­lens kil­de av­teg­net som en inn­sjø, vi­de­re ut­lø­pet og an­tik­kens fyr­tårn ved Alex­and­ria. Da­gens Tyr­kia er land­mas­sen i midt­en til høy­re.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.