Tankesmien Agenda setter ikke agenda
1. mai 2017 sender NRK en temautgave av radioprogrammet Ekko spesial. Rammen rundt sendingen er dikotomien «oss og dem», og i det aller første innslaget har NRK invitert inn tre kloke mennesker som kan reflektere rundt begrepsparet i en politisk kontekst.
Det er journalist og kommentator i VG, Frithjof Jacobsen. Det er ansvarlig redaktør for nettavisen Minerva, Nils August Andresen. Og det er daglig leder for Tankesmien Agenda, Marte Gerhardsen.
De snakker om Brexit, de snakker om Trump, de snakker om populismens fremvekst i Europa, og de snakker ganske mye om hva det kommer av. Og det er akkurat her det skjer. Jeg skjønner hva Agendas problem er. For mens Jacobsen slenger ut overraskende tanker og interessante teorier og Andresen viser til forskning og undersøkelser som forteller oss at verden er ganske mye mer annerledes enn vi tror, så sier Agendas daglige leder akkurat det samme som vi har hørt så uendelig mange ganger før: Problemene i verden skyldes ulikhet. Når noen få får veldig mye, er det mange som føler seg veldig skuffet. Og når man føler seg skuffet, og verden attpåtil blir så uforutsigbar som den er nå, ja, da reagerer vi med å bli redde for det fremmede og velge enkle løsninger.
Det kan hende det er sant, selv om Andresen mente forklaringene til Gerhardsen var altfor unyanserte. Uansett er det vanskelig å skjønne hva denne delen av norsk politikk skal med en tankesmie når svarene er de samme som de var i fjor og i forfjor og i tiåret før det.
Velkjent historie
Agenda tankesmie ble etablert i 2015 og er finansiert av LO og industrimilliardaeren Trond Mohn. Agenda beskriver seg selv som en partipolitisk uavhengig tankesmie som skal bidra til samfunnsanalyse og politikkutvikling for det moderne sentrum-venstre. De skal styrke det offentlige ordskiftet, og de skal vaere en møteplass for fremtidsrettet politisk nytenkning i hele landet, hvor samfunnsengasjerte mennesker fra politikk, akademia, organisasjonsliv, naeringsliv og medier kan bidra med ulike oppfatninger og perspektiver.
Med ordene «moderne» og «nytenkning» signaliserer Agenda at de vet at sosialdemokratiet har en lang og velkjent historie i Norge, at tankegodset sitter i ryggsøylen på folk flest, og at det er viktig å markere et fremtidsrettet blikk for å gjøre seg relevant og vise at de er i stand til å håndtere problemstillinger anno 2017.
Men selv om denne tankesmien altså er partipolitisk uavhengig, er fundamentet krystallklart formulert på Agendas egen hjemmeside: Individets frihet forutsetter et baerekraftig samfunn med like muligheter, tillit og små forskjeller. Kort sagt: det Norge som har vokst frem i tiårene etter krigen, pluss et miljøperspektiv.
Det er som allerede nevnt, Einar Gerhardsens barnebarn, Marte Gerhardsen, som leder denne tankesmien, og med seg på laget har hun ti rådgivere. Det er seks kvinner og fire menn, som i all hovedsak har sin utdannelse innen politikk og statsvitenskap – flere med erfaring fra journalistikk og medier. De aller fleste kommer fra Oslo og Østlandet, et par av dem kommer fra Vestlandet, ingen kommer fra Nord-Norge. Mer om det snart.
Sylo Taraku er kanskje den mest profilerte og kanskje også mest interessante personen på Gerhardsens lag. Han har opparbeidet seg en tydelig posisjon i det offentlige ordskiftet – spesielt i saker som handler om innvandring, flyktningproblematikk og integrering, men også populisme. Taraku har da også en bakgrunn som kvalifiserer for denne posisjonen: Han er statsviter, har jobbet i Den norske Helsingforskomité, han har vaert generalsekretaer i Norsk organisasjon for asylsøkere og underdirektør i Utlendingsdirektoratet og han har sittet i Brochmann II-utvalget. For å nevne noe. Taraku er en flittig gjest i riksdekkende medier og skriver stadig interessante, nyanserte kronikker som blir sitert og referert til.
I tillegg til Taraku er kanskje nestleder Kaia Storvik det navnet som er mest kjent: Hun kom til Agenda fra jobben som sjefredaktør i Dagsavisen og har en lang og omfattende erfaring fra pressen.
Hva med Nord-Norge?
Men hva er det så Agenda driver med? Jo, de skriver, lar seg intervjue, de lager kurs og foredrag om velferdsstatens utfordringer, arbeidslivets utfordringer, skole- og skolepolitikk, globalisering eller andre samfunnsaktuelle problemstillinger som en bestiller måtte vaere interessert i å kurses i. I tillegg, og kanskje enda viktigere for synliggjøring: Agenda programmerer og arrangerer debatter og samtaler. Hjemmesiden viser en stor tematisk spredning, med alt fra forsvarspolitikk og boligbygging til EØS, skamløse muslimske jenter, Trump-valget og klimakrise.
Jeg er usikker på hvor mange arrangementer Agenda har avviklet så langt i år, men ifølge årsrapporten for 2016 var det 31 hendelser i denne kategorien i fjor. Og siden jeg selv har levd hele mitt voksne liv i nord, klarer jeg ikke å overse at ikke ett eneste av dem fant sted i min egen landsdel. Det handler ikke om likestillingskrampe eller periferi-eufori. Det handler om at Nord-Norge er et svaert viktig område i AS Norge.
Den økonomiske veksten er høyere enn i resten av landet, det er her de viktigste naeringene for fremtiden befinner seg, landsdelen bidrar med mer til bruttonasjonalproduktet enn resten av landet, og både denne og den forrige regjeringen har definert nordområdene som sitt viktigste satsingsfelt. Bare sjekk hvor ofte ordet «Arktis» blir brukt av nasjonale og internasjonale aktører som vil markere eierskap til et av verdens mest ressursrike områder.
At Nord-Norge har vaert flerkulturelt siden tidenes morgen, at det er i nord naerheten til Russland er saerlig merkbar, og at forholdet til denne store naboen i øst nå er saerlig presserende, skulle borge for enda mer tilstedevaerelse og interesse. Da er det rart at Agenda, som altså selv sier at de skal vaere en møteplass for nytenkning i hele landet, i så sterk grad insisterer på å betrakte verden fra Oslo. For som tidligere nevnt: Heller ingen av de ansatte har eller har hatt et feste i landsdelen, så vidt jeg kan lese meg til.
Og hvorfor dette egentlig er et problem? Jo, fordi uansett hvordan vi vrir og vender på det: Til slutt handler det alltid om hvor mye godt samfunn vi kan lage for de pengene vi har, de ressursene vi råder over, og de geopolitiske forholdene vi lever under.
Så skal det i anstendighetens navn nevnes at Agenda og andre tankesmier i fjor fikk en oppfordring fra Agenda Nord-Norge om å lage et politisk veikart for vår landsdel. For denne tankesmiens del resulterte det i et syv siders notat som med respekt å melde ikke akkurat strutter av vitalitet og nytenkning. Men det er i hvert fall noe.
Da går jeg videre.
Sponset journalistikk
Høsten 2015 etablerte Tankesmien Agenda sitt eget nettmagasin for politisk analyse, kommentarer, debatt, bokanmeldelser og annet journalistisk materiale: Agenda Magasin, med Stian Bromark som redaktør. Nyetableringen fikk en blandet velkomst. Det handlet ikke om forutinntatt mistro, men heller om hvorvidt det var greit å lage sponset journalistikk samtidig som man lover troskap til Vaer varsom-plakaten. For igjen er det LO og Mohn som legger mesteparten av midlene på bordet, og i oppstartsåret dreide det seg om 2,5 millioner kroner. Norsk Redaktørforening var svaert skeptisk og påpekte at dette var et brudd med det frie og uavhengige, mens Minerva-redaktør Nils August Andresen, som selv mottar penger til sitt tidsskrift, syntes det var nokså uproblematisk.
I fjor havnet Agenda i nok et presseetisk dilemma. Da inngikk tankesmien en avtale med Dagsavisen om republisering av artikler fra Agenda Magasin. Denne gangen var det imidlertid Dagsavisen som måtte ut og svare for seg, etter skarp kritikk fra etikkekspert Gunnar Bodahl-Johansen.
Nå har magasinet uansett eksistert i snart to år, og selv om Minerva-redaktøren mente det er greit med sponsing, har jeg ikke inntrykk av at han ser det helt store behovet for konkurrenten. I Aftenposten har han nylig påpekt at sentrum-venstre-orienterte medier allerede finnes i rikt monn i Norge, og nevner både Dagsavisen og Klassekampen for å underbygge sin argumentasjon. Det er pressefrihet i Norge, takk og pris, men etter å ha fulgt Agenda Magasin rimelig tett i naermere syv måneder nå, ser jeg Andresens poeng.
Det går an å argumentere for at magasinet kan ha en funksjon nå som vilkårene for journalistikken i dagspressen er tøffere. Det går også an å poengtere at det er interessant med medier som signaliserer tydelig politisk ståsted. Men det er vanskelig å se at Agenda Magasin fyller et tomrom. De supplerer tidvis, vider innimellom ut en allerede pågående debatt, men setter i liten grad dagsorden. Her er venstresidens dagsavis Klassekampen ofte langt mer interessant. Den spretne og kreative introduksjonen magasinet gir av selv, er det i alle fall litt vanskelig å få øye på: «Målet er å skape et idéverksted med faktabaserte, konstruktive og fremtidsrettede tekster, der stilles gode samtidsdiagnoser
og skrives ut relevante resepter, pakket inn i en språklig emballasje som ikke smaker stram medisin.»
I tillegg står det at det oppfordres til å tenke utenfor boksen – tematisk, politisk, språklig og sjangermessig. I et lanseringsintervju i Klassekampen sa Bromark dessuten at de skulle trykke tekster som skulle irritere både til venstre og til høyre i det politiske landskapet. Selv er jeg blitt mest irritert over forutsigbare viklinger og ting som ikke står i Agenda Magasin.
Jeg skal prøve å vaere konkret:
Gutter som tapere
I tiden rundt kvinnedagen 2017 gikk det en heftig debatt i flere medier om guttenes situasjon. Direktør for Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, startet debatten med en kronikk i Morgenbladet der hun uttrykte dyp bekymring for guttenes tap i utdanningsfeltet. I et påfølgende intervju hos NRK sa Stoltenberg at tapet er synlig i alle OECD-land, og påpekte samtidig at guttene også har helsemessige utfordringer. Økonomiprofessor Einar Lie fulgte opp i Aftenposten med statistikk, oversikt og argumenter for mer bekymring sammen med flere andre debattanter. Kjønnsforsker Harriet Bjerrum Nielsen gikk krast ut mot de bekymrede og fikk selv motbør. Jeg skylder leserne å gjøre oppmerksom på at også jeg engasjerte meg i denne diskusjonen. Det gjorde jeg fordi jeg mener mennenes problemer neglisjeres i alle forum som er opptatt av kjønn. Jeg er altså ikke helt nøytral, men var derfor også ekstra nysgjerrig på hvordan debatten og Stoltenbergs varsko ble håndtert av Agenda Magasin.
Svaret er at den ble avfeid med én artikkel, forfattet av professor Steinar Bøyum: «Skulen gjer ikkje gutar urett».
Hvis ikke noe har gått meg hus forbi, var det altså ingen meningsbrytning og heller ingen nytenkende, overraskende eller på andre måter iøynefallende innslag om kjønn i den perioden denne diskusjonen pågikk i offentligheten. Magasinet har i det hele tatt en svaert tradisjonell og monoton tilnaerming til alle spørsmål som handler om dette tema: Kvinnenes situasjon. Titlene på kommentarene som ble publisert i den omtalte perioden, sier i grunnen sitt om innholds- og meningsmangfoldet: «Feminismen er mer vital enn på 40 år», «Hvor mye koster en kvinne?», «Kvinners sykefravaer måles opp mot menns». Magasinet har også en egen podkast om kjønn og likestilling, men heller ikke der var det overraskelser å finne. Begrepet «kjønn» skal altså som hovedregel leses som «kvinne».
Det er helt legitimt å holde fast på et politisk ståsted i kjønnsspørsmål. Men igjen: Magasinet til en tankesmie som sier at de er saerlig opptatt av verdispørsmål, og som lover nytenking og debatt, burde våge å titte inn i rom der ikke alle er enige og alt dessuten er sagt mange, mange ganger før.
For det er ikke bare kjønnsdiskusjonen som er litt for tam, litt for grei, litt for lite oppskakende. Agenda Magasin river meg rett og slett sjelden ut av stolen.
Jeg blir nesten aldri konfrontert med min egen virkelighetsoppfatning. Det er mye kjent, det er mye trygt, og det er mange tradisjonelle vinklinger.
Skolere hordene
Jeg tror ikke det skyldes at stoffet er dårlig. For det er det ikke. Det er grundige analyser, det er lange tanker, og det er dyktige aktører som skriver. Jeg har allerede trukket frem Taraku, som stadig bidrar med balanserte og utfordrende tekster.
Men ellers er det for ofte tematikk, saker, vinklinger og fokusfelt som jeg finner i andre veletablerte medier som har feste på sentrum-venstre-aksen.
Artikler som forteller at undersøkelser viser at folk flest er skeptiske til såkalte velferdsprofitører, overrasker ikke. At kampen for fri abort er viktig i Polen, oser heller ikke av nye funn. At arbeidsfolk får stadig mindre av verdiskapningen, mens kapitaleierne får stadig mer, er viktig kunnskap, men også dette kunne like gjerne stått på trykk i Dagsavisen eller Klassekampen eller kanskje en hvilken som helst norsk dagsavis. Søndag 30. juli hadde for eksempel Aftenposten toppoppslag om konsekvensene av økende økonomisk ulikhet i USA.
Hvis man skal kalle seg for nytenkende, må det faktisk også leveres mer stoff som oppleves som nettopp nytt og nytenkende.
Nå har Agenda nylig utvidet sitt publisistiske område og gått sammen med forlaget Res Publica og dannet overbygningen Agenda Res Publica Media. Det betyr at Agenda Magasin får et søsken: et forlag som skal gi ut politisk refleksjon i bokform. Tankesmien Manifest har drevet med det samme en stund allerede, men Agenda tror det er behov for flere grundige og gjennomarbeide bøker i det offentlige ordskiftet. Og det kan godt hende. Flere undersøkelser har vist at kunnskapsnivået i befolkningen ikke er helt overveldende. Hvis visjonen er å øke dette, er det i så fall flott om fusjonen kan ha som mål å skolere hordene, ikke bare de allerede engasjerte elitene.
Godt og riktig
Da er det tid for oppsummering: Tankesmien Agenda lever ikke helt opp til navnet sitt. De setter ikke altfor ofte agenda. Ifølge årsrapporten var tankesmien representert i andre medier 198 ganger i 2016. Det er en økning på 56 prosent fra året før, så kanskje er det ting på gang. Mitt inntrykk er basert på litt mer enn første halvdel av 2017, og selv om jeg har registrert flere spennende arrangementer, hørt Agendas navn nevnt flere ganger på radio og lest flere interessante artikler, har jeg litt for sjelden hatt kontakt med ukjente eller spenstige tanker. Noen ganger har det nesten vaert tvert imot. Det er som om Agenda sliter med å akseptere at problemene i verden handler om mer enn økonomisk ulikhet, eller at gamle spørsmål trenger nye svar. Da er det lett for en kunnskapsbegjaerlig leser å søke til andre kilder for mer nyansert og utfordrende refleksjon.
For når programlederen i Ekko spesial avslutningsvis spør Marte Gerhardsen hva som er politikernes viktigste oppgave fremover, for å demme opp for populisme, fremmedfrykt og «oss og dem»-tankegangen, svarer Gerhardsen dette: «Vi må vaere veldig varsomme med splitt og hersk-strategien, det å sette grupper opp mot hverandre, det å spille på frykt. Vi må vise motsetninger, vi må ha klare alternativer, men vi må ikke spre frykt.»
Det er fint. Det er godt. Det er riktig, og det er viktig. Og kanskje var det også et heftig spørsmål å svare helt kort på. Men allikevel: Det er ingenting i svaret som signaliserer at Tankesmien Agenda har noen nye perspektiver å bidra med her.
Anki Gerhardsen
Essayet er opprinnelig publisert i Prosa, tidsskrift for sakprosa, som i en serie har sett naermere på Civita, Manifest og Agenda - hva som kommer ut fra tankesmienes verksteder, hvordan de preger den politiske dagsordenen og hvilke bidrag de gir til den offentlige debatten.