Gud har ingenting med godhet å gjøre

Kan man vaere god uten Gud, Spør Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, i Aftenposten 15. september.

Spørsmålet er legitimt. Det er på en måte forståelig at Ottosen benytter seg av Dostojevskijs karakter Ivan Karamasov, som stiller seg det samme. I tider med nød og katastrofer gripes det ofte etter forklaringsmodeller til det uforklarlige. Det er ikke uten grunn at pasienter med uhelbredelig kreft tyr til både krystaller og fjernhealing.

Dostojevskij selv gir imidlertid ingen svar. Og heri ligger svakheten i Ottosens argumentasjon: min moral er objektiv fordi Bibelen sier det er slik. Kan man kan forankre sin moralske overbevisning i et litteraert verk som i tillegg har et opphavsproblem?

Av mennesker for mennesker

Ottosen hevder troen har gitt ham moralsk objektivitet. Det betviler jeg ikke, og det er en god egenskap å ha. Men er den objektiv? Litteratur, eller tekster generelt, har felles at en forfatter på et tidspunkt har skrevet ned sine kreative tanker. Et annet saerpreg er menneskers evne til å formidle historier, som forbløffende nok ligner hverandre.

Bibelen er, som Brødrene Karamasov, litteratur skrevet av mennesker for mennesker, og vi ser spor fra tidligere verker i dem begge. Det er ikke underlig at beretningen om Noah og syndfloden, den mest sentrale myten i Det gamle testamente, også er å finne i det episke verket Gilgamesj, nedtegnet minst tusen år tidligere. I Tor Åge Bringsvaerds gjendiktning kan vi lese:

Rasende hurtig blåste de – så kom flommen. / Som et krigstokt flommet den over folket. / Bror kunne ikke se sin bror. / Ingen kunne kjenne igjen hverandre under ødeleggelsene. /

Forbindelseslinjen er åpenbar. Det er også åpenbart at Ottosens moralske objektivitet er basert på litteraere fortellinger. Det er ingenting galt i det, man kan laere mye av godt skrevet litteratur. Problemet viser seg derimot hvis man utroper tekst som sannhetsvitne.

Religiøs sirkelargumentasjon

Når premisset om sannhet får forrang, får dette konsekvenser for resten av argumentene. For eksempel utsagnet om at de som avviser Gud, får problemer med å utvise en objektiv moral. Dette er like grunnløst som det er urimelig. Det føyer seg også inn i rekken av klassisk religiøs sirkelargumentasjon, som at Guds eksistens er sann fordi det står i Bibelen; Bibelen er sann fordi den er skapt i Guds bilde.

Det er attråverdig at Ottosen leverer tilbake en tusenlapp han ikke har krav på. Jeg ville nok gjort samme, men er aerlig nok til å ta et forbehold. Hvis familien min hadde mistet alt i flommen i Texas, hadde jeg ikke nølt med å bryte meg inn hos naboen for å stjele hermetikken.

Som Ottosen er jeg også et lesende menneske.

Men litteratur er dog et fiksjonalisert verk. Så det er kanskje her, på virkelighetens plan, våre veier skilles ad?