Hjelp, vi er advokater!
Første sesong av TV3s Aber Bergen var et heseblesende og ivrig forsøk på å lage en norsk advokatserie.
Midt oppi alle sine vindskeivheter og famling i jus, sex, business og Bergen, var det også en ganske sjarmerende TV-serie. Serien hang sammen takket vaere gode skuespillere, et manus med snert og en higen etter å skape lettbent advokatkrimunderholdning.
Slik fortsetter det også i sesong 2, hvor man tar seg i å heve øyenbrynene av usannsynligheter samtidig som man blir engasjert av de velkledde, pratesyke hovedpersonene.
Kyniske oppdrettere ...
Siden sist har eks-ekteparet Erik Aber (Odd-Magnus Williamson) og Elea Bergen funnet tilbake til hverandre og blitt samboere, mens de jobber side om side i advokatfirmaet.
De jobber fremoverlent med å sikre seg et oppdrag fra de kyniske oppdretterne i Fjord Harwest, en fire år lang kontrakt som skal sikre selskapets livsgrunnlag.
Firmaets eier Harald (Vegar Hoel) er en bredbent gründer som forventer å få ligge med Elea før kontrakten signeres, og det personlige dramaet er i full gang.
... og bredbente gründere
Samtidig slår en mystisk, stum skotte i hjel en bredkjeftet bergenspøbel på togstasjonen i Arna, en bosnisk gjestearbeider dør på mystisk vis, og rettssalene i Bergen fylles opp av kranglende rappere og Leo Ajkic med sitt mykeste hjertetegn.
Det hele går i et rullende tempo gjennom Bergens gater, mahognikledde restauranter og upersonlige, dyre kontorlokaler, mens Odd-Magnus Williamson leverer sine godt innøvede og lakoniske juridiske monologer.
Blir aldri kjedelig
Williamson og Dorrit-Pedersen baerer Aber Bergen seg mellom, og scenene med dem hos parterapeut er fornøyelige og fjaerlette som den verbale pingpongballen som spretter mellom dem.
Aber Bergen serverer titt og stadig detaljer som kan irritere en autensitetssøkende seer grønn (Aktor overrasker Aber med en papiravisforside, dommeren lar en tiltalt slenge «slapp fitte»-frekkheter til saksøker uten reaksjoner, og mest usannsynlig av alt: Erik Aber ringer til opplysningen i 2017).
Men i motsetning til førstesesongen har serien senket skuldrene noen centimeter, og innsett hva den er: Småkriminell underholdning fra advokatbransjen, ikke en korrekt serie om jusens spissfindigheter.
Det er ingenting her som er viktig eller dypt eller forteller oss noe som helst om samfunnet vi lever i, men serien oppfyller det viktigste kravet man stiller mellom TV3s reklamepauser: Det er aldri kjedelig.
Resultatet er at Aber Bergen blir en uhøytidelig og frekk variant av Varg Veum-historiene hvor Trond Espen Seim trakket innbitt og smaløyd gjennom Vestlandets hovedstad. Anmeldelsen er basert på sesongens to første episoder.