Hvorfor stoler ikke folk på klimaforskere?
Klimaforskerne må gjenvinne tilliten til at studiene deres ikke er personlige agendaer.
I en ny undersøkelse fra Norges største markedsanalysebyrå, Kantar TNS (tidligere TNS Gallup, red.anm.), er nordmenn spurt om deres syn på forskning. Mer enn halvparten mener at forskning på miljø og klima er påvirket av forskernes egne politiske holdninger og synspunkter. Dette gjelder på tvers av alder, kjønn, inntekt og utdanning.
Det er ikke et godt resultat, hverken for klima- og miljøforskerne selv eller for kunnskapsgrunnlaget til vår tids viktigste utfordring: global oppvarming.
Uforsonlig klimadebatt
For noen år siden var klimadebatten en kamp mellom to leire, som begge hevdet å ha vitenskapen på sin side. På den ene siden skeptikere og fornektere, på den andre hovedtyngden av klimaforskere. En mellomposisjon var knapt mulig.
I dag har den høylytte klimaskepsisen stilnet her til lands. Selv om 20 prosent av befolkningen fortsatt tviler på at klimaendringene er menneskeskapte, handler debatten ikke lenger om dem.
Etterdønninger fra det harde debattklimaet kan allikevel påvirke folks oppfatning av klimaforskere i dag, men det er flere forklaringer.
En vanskelig sak
Selve klimasaken er vanskelig. Endringene kan virke små, med bare 0,85 prosent økning i temperaturen på 150 år. Videre økning og effekt ligger i fremtiden. Forskningen er vanskelig å forstå.
Derfor bruker enkelte klimaforskere sterke virkemidler og ytterliggående prognoser for å banke forståelse og handlingsvilje inn i politikere og folk flest. Den erfarne amerikanske klimaforskeren James Hansen kaller Paris-avtalen for svindel, og mener, på tvers av de fleste klimamodeller, at havet vil stige med flere meter innen år 2100.
De fleste klimaforskere er langt mer tilbakeholdne. De har for eksempel lenge nølt med å koble ekstremvaer til klimaendringer, selv om synlige bevis ville ha hjulpet i å overbevise om behovet for handling og tiltak. Men nå peker stadig flere av dem forsiktig på en klimaeffekt: ikke på antallet orkaner, ikke på lengden, men på intensiteten i uvaeret.
Aktivistene tar det lengre
Miljøaktivister og politikere er derimot ikke så forsiktige. De presenterer grimme fremtidsbilder og sterke nåtidige effekter av klimaendringene, som forskere enten må overse i den gode saks tjeneste eller nedskalere med forskningsusikkerhet.
Ungdommene våre vil oppleve hungersnød, oversvømte byer, økonomisk kollaps og livsfarlig solstråling, skriver David Wallace-Wells i magasinet New York.
Er det et gode eller onde for saken at aktivister drar de vitenskapelige resultatene så langt? Det har funket bra før.
Da kvinneforskerne begynte å dokumentere manglende rettigheter for kvinner på 1960- og 70-tallet, brukte aktivistene i kvinnebevegelsen resultatene til å stille krav og legge press på politikerne. De ville ha krisesentre, likelønn og barnehageplasser. Sympatisører og feminister i departementene og på Stortinget gjorde kravene om til lover og politikk. Dette kretsløpet blir kalt statsfeminismen, og førte til store omveltninger i holdninger, praksis og politikk.
Men aktivistene var ikke nyanserte i sin bruk av forskningsdata. De hengte seg ikke opp i kunnskapshull eller hvor solide resultatene var fra et ferskt forskningsfelt. Forsiktighet ligger ikke i aktivistrollen. Og spilte det egentlig noen rolle? Saken var god, uretten var reell og vi er alle fornøyd med resultatet.
Det samme har skjedd i klimasaken.
Forskerne står i skvis
Mange forskere spiller på lag, det haster og de vil påvirke politikken. «Hvis du er astronom og ser en meteor på vei til jorden, da setter du deg ikke ned og skriver en vitenskapelig artikkel. Du griper en mikrofon og roper ut», sa Knut Alfsen, tidligere forskningsdirektør ved Cicero, til forskning.no.
Og det er faktisk offisiell norsk politikk og regjeringens mål at forskningen skal løse samfunnsutfordringer generelt og det grønne skiftet spesielt. Forskningen skal vaere relevant og brukbar.
Men det er ikke lett å finne balansen mellom å vaere nøytral kunnskapsleverandør og bidragsyter til praktiske politiske løsninger. På den ene siden skal forskere holde på sin vitenskapelighet og legge frem faglig usikkerhet, på den andre siden avkreves de svar og tydelighet fra medier, politikere og aktivister. MaI
joriteten av norske klimaforskere løser dette ved å holde seg tause i samfunnsdebatten.
Likevel mener så mange at forskningen deres er politisk farget.
Laer oss mer, og dypere
Så hvordan skal klimaforskerne gjenvinne tilliten til at studiene deres ikke er personlige agendaer?
Jeg tror at åpenhet og innsikt er veien. Selv om klimaforskere flest er enige i at klimaendringene er menneskeskapte, er de ifølge Bjørn Samset, forskningsdirektør på Cicero, uenige om mye annet. Noen forsker seg frem til at virkningene av global oppvarming blir katastrofale, mens andre har vitenskapelig belegg for at virkningene blir lite merkbare. Noen forskere viser at menneskeheten vil få store lidelser, mens andre kommer frem til at vi kan tilpasse oss. Og de strides om lagring eller fangst av karbon, havets svingninger og sotens betydning.
Disse uenighetene blir debattert i faglige fora, men lite i det offentlige rommet. Så la oss laere å kjenne klimaforskningen bedre. Gi oss mer kunnskap om resultater, funn, metode, usikkerhet og sikkerhet. De kan også gjerne plassere seg selv faglig, regnes de som pessimister eller optimister?
Noen ganger får jeg følelsen av at forskerne tror publikum vil falle ned i skepsisgrøfta om vi får se brister i kunnskapen.
De som virkelig vil forene forskning og politikk, får gjøre det skikkelig. De får tone flagg. Der har de noe å laere av kjønnsforskerne, som var tydelige på sitt ståsted. Det er svaert få forskere som har gått over i politikken – det er god plass, og behov for mange flere.