Smell med sleng
dag skal vi ikke bare ut i verdensrommet, men også innom musikkens verden. Bladet Nordlys i Tromsø ble rimelig nok inspirert av en melding om en eksplosjon på Solen 4. september. Astronomene var forberedt: De hadde nemlig holdt en raskt voksende solflekk under observasjon. Når den eksploderer, slynges enorme mengder gass og magnetiske partikler ut i verdensrommet, og av slikt blir det både nordlys og stoff i Nordlys. Men allikevel må vi ha riktig verb. I Nordlys kunne vi lese: «Eksplosjonen slang store mengder gass» osv.
Om en forhenvaerende latsabb kan vi si at han gikk og slang, men brukte han i tillegg munn på en respektløs måte, tyr vi til den svake fortidsformen i tilfelle vi ønsker å nevne at «han slengte ukvemsord rundt seg».
Så har Oslo-Filharmonien vaert på turné i London for å bidra til sommerens faste suksess med The Proms, en årviss og høyt skattet konsertserie i Royal Albert Hall. Rimelig nok ble dette omtalt i Aftenposten, og 2. september kunne vi lese at dirigenten Vasily «Petrenko og orkestret smalt ut en beinhard første sats som understreket» osv. Hvis man smeller ut noe – en temmelig uvanlig uttrykksmåte, for å si det forsiktig – må det i fortid (preteritum) hete at «orkestret smelte ut en beinhard første sats». Det er vel tenkelig at et orkester kan smelle til med en dundrende vellykket fremførelse, men «smelle ut» klinger litt fremmedartet, for ikke å si lite harmonisk.
Igjen blir det bruk for gjentagelser, om ikke akkurat da capo al fine, et musikkuttrykk som betyr «fra begynnelsen til slutten». Et verb som tar objekt, f.eks. slenge, skal oftest ha svak form, altså to stavelser, i fortid: «Han slengte manuskriptet i femte veggen.» Derimot gikk han og slang, med sterk bøyning og vokalendring. Det samme gjelder brenne-brente/brant, henge-hengte/hang, smelle-smelte/smalt og en rekke andre verb.