Stetoskopfolket tar feil

Som en kommentar til kronikken i denne avisen (18. september) om diagnosen kronisk utmattelsessyndrom, opplever mange at legevitenskapen i Norge befinner seg på bleiestadiet. Mange av oss lider av kronisk utmattelsessyndrom på grunn av langvarig borreliose, men det er en diagnose som ikke eksisterer i Norge, og som enkelte med stetoskop rundt halsen hevder smitter via internett.

Hundrevis av oss har demonstrert utenfor Stortinget og mange reiser til Tyskland for å få behandling. Den legen som ga oss håp på Norsk Borreliose Senter ble fratatt sin autorisasjon, fordi han ga oss langvarig behandling med antibiotika. Dessverre blir denne legen, Rolf Luneng, behandlet på samme nedverdigende måte av sine kolleger som dr. Ignaz Semmelweis ble behandlet av sine kolleger i Wien for 170 år siden. Jens Bjørneboe har fortalt oss det. «Det fremstår som en gåte at det vi regner som åndseliten i vårt land, «går utenom» når det gjelder nikab», skriver Inger-Margrethe Lunde i Aftenposten,

14. september.

Det er bred oppfatning i universitetsog høyskolesektoren om at et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg ikke støttes. Vi går ikke utenom. Tvert imot tør vi å regulere dette selv, uten å måtte lene oss på et nasjonalt lovverk.

Departementet viser til at det bare er noen få kjente tilfeller av nikab-bruk ved universitet og høgskoler i dag. På grunn av erfaringene med det ene tilfellet av nikab-bruk ved HiOA, ble det utviklet et regelverk ved institusjonen, der studieprogrammene har mulighet til å forby ansiktsdekkende plagg ut fra fire kriterier: identifikasjon, helse og hygiene, sikkerhet og kommunikasjon. Det har ikke vaert tilfeller med nikab-bruk etter at regelverket kom på plass, og tilbakemeldingene tyder på at lokale regler fungerer bra.

I en rapport som er utarbeidet for departementet av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, vises det til forskning som tyder på at kategoriske forbud kan øke symbolverdien av plagg som nikab og burka, og bidra til at det blir en kampsak. Et forbud kan også bidra til stigmatisering og utenforskap, som mange muslimske kvinner allerede opplever i dag. Det vil i tilfellet vaere svaert uheldig om et lovforbud skulle bidra til økt stigmatisering, utenforskap og styrket symbolverdi av heldekkende ansiktsplagg.

Universiteter er sekulaere institusjoner, men vi skal like fullt ha respekt for ulike religiøse og kulturelle uttrykk og symboler. Religiøse klesplagg skal i utgangspunktet ikke vaere til hinder for å ta høyere utdanning, og et generelt forbud kan vaere uforenlig med prinsippet om lik rett til utdanning.

Bruk av heldekkende ansiktsplagg er utfordrende i en rekke undervisningssituasjoner, noe vi har erfart også ved Universitetet i Bergen. Vi mener likevel at utdanningsinstitusjonen selv kan og bør regulere dette; ikke minst av hensynet til universitetenes frie og uavhengige stilling og rolle i samfunnet. Meinar verkeleg Oslos nye biskop at det er det ei gåve at folk kjem til oss og er så desperate at dei overnattar i sprengstein under Sinsen-krysset? At vi berre kan putte ein 20-kroning i begeret til tiggaren og gå til vår lune heim og setje over middagen? Skal vi slå oss til ro i takksemd fordi «vi har så mye at vi kan gi litt bort»?

Eg har gjeve bort vottane mine gong på gong når eg har gått forbi unge jenter og gamle koner som sit og frys. Eg har tømt klesskapa til døtrene mine for ullgensarar og delt ut. Eldste dotter har vore frivilleg i Røde Kors og stått for loddtrekking om kven av tiggarane som skal få ei seng for natta og kven som må sove ute. Den yngste reagerte resolutt sist førjul over grautrestar etter nissefest. Ho la grauten i boksar og ga til huslause tilreisande. Skal vi vere takksame fordi vi får oppleve menneskers uverdige liv og få sukre det litt med vår nestekjaerleik?

Nei. Det einaste vi kunne vore takksame for, var om politikarane som vi har gjeve vår tilllit, viste seg tilliten verdig og gjorde si plikt. At dei tok eit reelt initiativ til europeisk samarbeid der det vart garantert for at alle Europas innbyggjarar fekk eit minimum av menneskeverdig liv i sine respektive heimland. Ein løyser ikkje utfordringane overfor trengande i Europa i 2017 ved å slå seg til ro med at det er ei gåve å få gje almisser. Folk I Norge har stor tillit til forskning og bruker forskningsresultater daglig. Tilliten er velkjent, men Aftenposten 18. september hevder likevel det motsatte: «Nesten halvparten av oss stoler ikke på forskning». Påstanden har dårlig dekning i artikkelen som er uten kildekritikk: Preger ikke utformingen av spørsmålene svarene? Dessuten, bør folk uten forbehold stole på forskningsresultater? Nylig var det solformørkelse i USA. Millioner tok seg fri for å se på, også president Donald Trump. Tilliten til astronomene var massiv. Tema er viktig for tillit.

Den refererte undersøkelsen sier at mange tviler på forskning fordi den er kjøpt og betalt. Forskningsrådet bør forklare hvorfor