Spørsmålet er om mange nok savner KrF
Knut Arild Hareide har langt på vei mislyktes med sine mål for KrF.
oppslutningen skraper historiske bunnpunkt og veien fremover er helt usynlig på grunn av tåke. De kommer når partiet ikke makter å overbevise selv de mest lojale velgerne om at det har noe å tilby, at det betyr noe om partiet er lite eller stort. Trøsten får vaere at samtlige av de nevnte partiene opplevde et liv etter naer-døden-opplevelsen. Men det tok sin tid.
Knut Arild Hareide og KrF har ikke pådratt seg slike kommentarer, men det kan ennå skje. Med valgresultatet må KrF konstatere at partiet knapt har vaert lenger unna egne målsetninger.
Hareides mål for partiet
Da Hareide ble leder i KrF, hadde han en ambisjon. Han skulle finne veien tilbake til sentrum og rendyrke KrF som et ekte sentrumsparti. På veien skulle han bre ut partiet og fenge flere velgere enn den utdøende velgerbasen partiet har på Sør- og Vestlandet.
Hareide har mislykkes med det meste av dette. Han har ikke klart å bre ut partiet, en tur i Pride-paraden og et tungt klimaengasjement til tross. Reformpause og noen uker ekstra pappaperm overbeviste øyensynlig heller ikke velgere om at KrF er bedre enn andre alternativ.
Partiet har ikke klart å fenge nye velgere. I tidligere valg har ikke det gjort så mye all den tid KrF beholdt grepet om de gamle velgerne, grunnfjellet. Men i dette valget glapp også for mange av dem. Som Bergens Tidende slår fast: Det var ikke Arbeiderpartiet som tapte Vestlandet, det var KrF.
Så tilsier valgresultatet for så vidt at Hareide har lykkes med det første målet, å plassere KrF i et slags sentrum. Hensikten var å ha mulighet til å forhandle i begge retninger og maksimere partiets politiske gjennomslag. Men Hareide hadde nok ønsket at det inntraff når KrF var preget av mer selvtillit og større klarhet om hva partiet vil. Foreløpig er det mest klart hva det ikke vil. Vi nevner i fleng:
KrF vil ikke i regjering når Frp er med.