Moro med multikultur
slagord om hvit makt, men også tilgang på mye god mat, og, for eksempel, en rekke fornøyelige filmer.
The Big Sick er foreløpig siste gren på treet og føyer seg inn i den lange rekken av filmer som My Beautiful Laundrette, Bend it like Beckham, franske De urørlige og mange andre. Moro med multikultur-sjangeren, med andre ord.
Høy sjarmfaktor
Fødselshjelper Judd Apatow har selv enten laget eller produsert flere av de mest vellykkede komediene de siste femten årene. Han har dessuten hjulpet i gang og produsert alle 62 episodene av Girls.
Han må ha antenner og kontaktnett utenom det vanlige og har tydeligvis vaert i stand til å overtale ekteparet, Kumail Nanjiani og Emily Gordon til å skrive The Big Sick, som for øvrig er basert på måten deres eget forhold startet på.
Resultatet er en indie-film med lavt budsjett og stor selvtillit som til tross for at den er ordinaer plottmessig, blir i stand til å feie en god del av årets større filmer av banen. Høy sjarmfaktor er forklaringen. Personlig vil jeg nok nøle med å gå så langt som til å kalle den en sjarmbombe, men den er et skoleeksempel på filmer som får slike betegnelser.
Forelsker seg i en hvit jente
Historien følger Nanjianis egen, og han spiller også hovedrollen. Han er født i Pakistan, men kom til USA som 18-åring. Det pakistanske miljøet han kommer fra, som vi nå har skjønt gjennom tallrike bøker og filmer, har en tendens til å foretrekke arrangerte ekteskap. Dette er en såpass påfallende skikk at den nok må forvente å bli hengt ut i enda dusinvis av historier – helt til den smuldrer opp og forsvinner.
Tematisk slår filmen inn vidåpne dører, men på en såpass fornøyelig måte at det er lett å godta. Nanjiani drømmer om en stand up-karrière og bor for seg selv, men spiser middag med foreldrene, broren og svigerinnen en gang i uken. Hver gang kommer en ugift pakistansk jente tilfeldigvis innom for å presentere sine kvaliteter som ektefelle. Nanjiani har en eske full av fotografier av potensielle bruder, men forelsker seg – surprise – i en hvit jente.
Mer komikk enn romantikk
Filmen har et antall fine vitser, Zoe Kazan er god som kjaereste, og både Holly Hunter og Ray Romano gjør fine roller, men Nanjiani som skuespiller har jeg problemer med å tro på.
Emosjonene som burde ligge i bunnen i en slik historie, er der ikke, og som romantisk komedie blir filmen derfor langt mer komedie enn den blir romantisk og da har man vel strengt tatt bare gjort halve jobben. Til gjengjeld funker den halvdelen godt.