Vinglede på Vestkanten
Vineria Ventidue dekker behovet for en uformell vinbar med god mat på Frogner.
– «Vi serverer det toskanske mangfold», står det på vinkartet, sier Spisevennen. – Betyr det at vi skal holde oss til vin her?
– Jeg synes det, sier jeg, og Bordvenninnen er enig.
– En av de anbefalte hvitvinene koster 129 kroner glasset, men siden vi er tre kan vi heller dele en flaske, foreslår hun.
Sårt savnet tilskudd
Vineria Ventidue ligger i Gimleveien, midtveis mellom Frogner plass og Bygdøy allé, og et par kvartaler unna Café Elise, den lille strøksrestauranten som har overlevd mange andre etableringer i området.
Vinbaren med fokus på italiensk mat og vin åpnet i mai og er blitt et populaert sted.
– Jeg synes jeg kjenner igjen interiøret fra da det lå en ostebutikk her, sier Spisevennen, som bodde i området en periode. – Men dette ser ut til å vaere et kjaerkomment tilskudd, denne delen av Frogner er ikke bortskjemt med uformelle spisesteder av denne typen etter at Schiller’s i Bygdøy allé stengte for et års tid siden.
Vineria Ventidue byr på pizza, pasta, et par hovedretter, salater, snacks og småretter, mens vinkartet er betydelig fyldigere enn menyen. Vi ber om en flaske Villa Loggio Losna Cortona i 2015-årgang, og vår oppmerksomme servitør finner frem flaske og glass.
Vin som varer
Til vinen har vi bedt om litt snacks som caprese, focaccia med aioli og marinert San Daniele-skinke. Tomat- og mozzarellasalaten er frisk og fin, den hjemmelagede focacciaen er porøs og lekker med herlig sprø skorpe og San Daniele-skinken kommer i en skål med olivenolje.
Den tørre og stramme hvitvinen har en lang ettersmak som blander seg med den silkemyke aiolien og brødet. Bordvenninnen bestemmer seg for å fortsette med den til sin hovedrett: Linguine med hjerteskjell. Jeg har bestemt meg for å teste pizzaen, som skal vaere ekstra god ifølge rapporter. Spisevennen er kjøttsulten og tar en entrecôte.
Til dette bestiller vi hvert vårt glass rødvin: Jeg tar en Casanova di Neri Montepulciano mens Spisevennen blir anbefalt Podere Canapaccia fra Brunello di Montalcino. Begge er tunge og saftige viner som skal vise seg å stå meget bra til hovedrettene.
Pasta, og dermed basta
– En bra porsjon rustikk mat! Spisevennen ser på den pent strimlede entrecôten som kommer med ruccolasalat, skiver grana Padano og store terninger stekt potet. – Vinen er midt i blinken, skryter han.
Bordvenninnen er også henrykt over sin porsjon linguine overstrødd med hjerteskjell og smaksatt med persille og hvitløk. Litt chili gir retten sting. Min pizza kommer med kjøttsaus på villsvin og klatter med mozzarella. Kanten er sprø, men en smule brent, og villsvinsmaken blir borte i sausen.
Spisevennen, som har sneket seg til en smakebit, er enig.
– Jeg hadde forventet mer ut fra hva andre som har vaert her har sagt om pizzaen.
Lett, tung dessert
Vi har plass til dessert, men må vente litt før vi får fanget servitørens oppmerksomhet. Nå har det blitt mange i det mellomstore lokalet, og de som sitter på uteserveringen skal også ha påfyll.
Spisevennen tilbyr seg å dele en dessert, så vi tar en Torta Caprese, italiensk sjokoladekake, mens Bordvenninnen velger tiramisú fra det lille dessertkartet.
Torta Capresen er en kaloribombe, men stykket passer bra til to, og jeg tar like gjerne en skje av Bordvenninnens luftige tiramisú.
– Skal vi sitte litt til, kanskje dele en flaske til? spør Spisevennen, som er glad for å vaere på gamle tomter.
– Det får bli en annen gang, sier jeg. – Vi skal på Gimle borti gaten. Men vi kan møtes her etter forestilling en annen gang for et glass? De har nok å velge mellom.