Som pårørende ønsker jeg meg en helt ny ruspolitikk
Vi er titusener pårørende, og vi må ta støyten for en politikk og systemer som ikke fanger opp og tar vare på dem som trenger det.
En sommerdag i 2017 kjøpte jeg heroin til datteren min på 22. Snart ville de samme folkene som for kort tid siden hadde truet henne med kniv, før de banket henne opp og etterlot nye blåmerker, ha mine sedler i lommen.
Det plager meg at jeg bare ga henne penger. Hvis jeg ble tatt, ville jeg fått bot. Hun derimot, ville ha sprellet, slik bare de som er livredde for å miste rusen brått i en glattcelle, kan sprelle. Jeg lot henne gå. Hun var reddere for at noe skulle skje med meg.
Vi var egentlig på et godt sted før jeg så meg nødt til å betale for heroinen. Hun var i gang med nok en avgiftning, men den fjerde dagen, i noe som best kan sammenlignes med årets bakrus, ble hun stoppet av politiet da hun skulle kjøpe cannabis. Å fjerne cannabisen sitter langt inne for en som lenge har erfart at den virker.
Når vi ser tilbake, vet vi pårørende når cannabisen ga effekt. Det var det året karakterene gikk opp, og fravaeret gikk ned. Cannabisen gjorde den jobben ADHD-medisinen ikke gjorde. Den virker også på abstinenser for opiatavhengige som prøver å slutte med heroin, og den er langt mindre skadelig enn for eksempel substitusjonsmedisinen metadon.
Gjør mennesker sykere
Møtet med politiet satte alt på spill, og etter flere overdosetilfeller er det mye som står på spill. Hun hadde vondt fysisk og psykisk, paranoiaen og angsten ble matet, og veien til det illegale markedet ble kort.
Imidlertid var det herointørke i Oslo i sommer. Kompisene til Eirik Jensen hadde gjort et stort beslag. Selv metadon var vanskelig å få tak i. Resultatet ble litt av alt. Både litt av det du kan blande, og det du absolutt ikke bør blande.
I etterkant av tørkeperioder dør omtrent like mange narkomane som etter en kald vinter, men ikke på grunn av kulden, men av dødelige substanser som blandes i dopet, slik at fortjenesten på svartebørsen opprettholdes. Datteren min var med andre ord på tynn is – og nyrene begynte å skrike i akutte abstinenser.
Jeg kjørte på rødt til legevakten i håp om å få Valium, men legen kunne ikke skrive ut Valium, selv ikke etter å ha forhørt seg med ekspertene på Aker som kjenner henne godt. I Norge er det bare fastlegen som kan foreskrive Valium. Valium er vanedannende. Det finnes en logikk i dette, men den er menneskefiendtlig, og den er dødelig. Dagens ruspolitikk med jusen i førersetet er logisk, alle argumentene står sirlig etter hverandre i et strafferettslig perspektiv, men summen av argumentene blir likevel feil, fordi den gjør mennesker enda sykere.
Kriminell og hjelper
I dette øyeblikk ble grensen nådd. Se for deg en ung voksen som i rusfrie perioder fremdeles syns det er flaut å gå med samme genser to dager på rad, stå og skrike i alles påsyn. Kjenn på skammen. Nå sa hun at hun snart kom til å skyte seg i hodet hvis ikke smertene ble borte. I stedet betalte jeg for et skudd heroin. Jeg holdt rundt henne så hun ikke skulle bomme. Sett med jusbriller var jeg ikke bare medvirkende til en kriminell handling. Jeg var hovedpersonen. I et helseperspektiv bedrev jeg smertelindring og skadereduksjon.
Vi er titusener av pårørende. Jeg kjenner til historier om en minstepensjonist som solgte huset sitt for å betale datterens narkogjeld, om en mor som måtte flytte etter innbrudd og grov vold. Jeg vet om en far som fant så mye stoff i kjelleren at han satt oppe halve natten i redsel for at politiet skulle storme huset før han rakk å kvitte seg med stoffet. Jeg kjenner til moren som med utslitte hofter fulgte etter den godt voksne sønnen en hel natt fordi han var i rusutløst psykose. Alarmsentralen nektet å plukke ham opp. De hadde ikke noe sted å gjøre av ham fordi psykiatrien er lukket for rus, og politiet hadde bare glattcelle å tilby, noe alle vet bare gjør en syk sykere. Moren var den eneste som ikke kunne gi slipp. Konsekvensene kunne bli fatale. Problemstillingene er godt kjent, og de har vaert kjent i flere tiår. Pårørende må ta støyten for en politikk og systemer som ikke fanger opp og tar vare på dem som trenger det.
Dette burde gjelde
Realitetene så vel som forskningen tvinger frem nye tanker og det som burde ha vaert gjeldende ruspolitikk. Som pårørende slutter jeg meg derfor til samtlige forslag fremmet i et opprop i 2016 av blant annet bruker- og pårørendeorganisasjonene Foreningen for Tryggere ruspolitikk, Foreningen for human narkotikapolitikk og Normal. Oppropet fikk støtte fra en rekke fremtredende fagpersoner, og
Sturla Haugsgjerd blåste liv i noen av forslagene i Natt&dag 13. september 2017:
• Full avkriminalisering av brukere – helse foran jus: Forskning viser at det er straffeforfølgelsen som først og fremst gjør brukere, eller narkomane, syke. Mange får posttraumatisk stressyndrom. I dag vet vi at ingen trenger å vaere «kronisk» narkomane. De fleste går inn og ut av avhengigheten, men kriminaliseringen – vold og trusler samt straffeforfølgelsen, bidrar til å gjøre veien ut lang.
• Legemiddelassistert behandling (LAR) som tilbyr medisinsk behandling ut ifra brukernes behov: Medikamentene som tilbys i LAR, må vaere basert på brukernes behov – og ikke på justisministerens kunnskap om kjemiske stoffer. Det betyr at LAR må inneholde alt fra medisinsk cannabis til heroin. Dette er det eneste fornuftige. Alt annet vil bare vaere nok en helseskadelig omvei som fremdeles vil gjøre det vanskelig for behandlere å komme i posisjon. Substitusjonsmedisinene er uansett et stort eksperiment, mens gradvis avvenning av stoff er den eldste, minst skadelige, rimeligste og mest gjennomprøvde metoden verden kjenner.
• Streng regulering av cannabis etter modell fra Vinmonopolet: Ukontrollert cannabis er mye sterkere enn den naturlige. Mange forskere er i dag enige i at alkohol er farligere enn naturlig cannabis. Den illegale cannabisen er en betydelig driver i det organiserte kriminelle miljøet, noe som vil si at det er kriminaliseringen og ikke avhengigheten av virkestoffene som fører unge lenger inn i narkomiljøet. Cannabis er etter alkohol det mest brukte rusmiddelet på verdensbasis og det mest brukte illegale rusmiddelet i Norge. Det trenger derfor streng regulering og kontroll.
Helse, ikke justis
I et helseperspektiv bør Helsedepartementet selvfølgelig ha ansvaret for de narkomane og ikke Justisdepartementet. Det ville gjøre slutt på at narkomane nektes smertelindring i behandling hvis de skulle få lyst til å ruse seg eller føle velbehag. Straffeforfølgelsen og kriminaliseringen avler onde handlinger. Rusfeltet er både diagnostisert og utredet så det holder. Det er vedtak og gjennomføring som mangler. Når nye friske midler blir frigjort som en konsekvens av at flertallet på Stortinget innfrir sine valgløfter, bør en del av midlene brukes til pasientskadeerstatning for nålevende som har tapt ungdomsliv og voksenliv, og som i dag lever under fattigdomsgrensen. Tilsvarende bør pårørende som lever på uføretrygd på grunn av stor slitasje, kompenseres for tapt arbeidsinntekt. Det ville vaert et verdig oppgjør med Norges mørke ruspolitiske historie.
Innlegget er godkjent av alle berørte.