Slik ble Norge en stor sykkelnasjon
Kurt Asle Arvesen er akkurat tilbake på hotellet etter å ha krysset målstreken som vinner, da han snakker med Aftenposten under VM i San Sebastián tilbake i 1997.
Feltet slanget seg mot høyre på oppløpet og Arvesen kunne fort blitt hindret der han lå inn mot gjerdet, men da en Italiener åpnet spurten og dro med seg feltet mot midten av kjørebanen, åpnet det seg en luke for nordmannen. Iført knallgul drakt ble han Norges første mannlige verdensmester på landeveien.
– Jeg tenkte ikke i det hele tatt. Jeg bare lot det baere eller briste, sa Arvesen.
Men det lå mye tankevirksomhet bak seieren hans. Enda mer tankevirksomhet ligger det i at Norge er blitt en verdensnasjon på sykkel i løpet av de 20 årene siden Arvesen vant VM.
Her er fem årsaker som forklarer hvordan det er blitt mulig: Bredt publikum – Uten Thor Hushovd, ville ikke TV 2 sendt Tour de France, sier Trond Ahlsen i TV 2.
Franske landskap og Johan Kaggestads underfundige betraktninger rundt kulturminner og en enkel, men effektiv innføring i sykkelsportens grunnleggende taktikk, er for mange blitt en viktig del av fellesferien. Det var Ahlsen som solgte inn sykling på ideen som noe bredere enn bare idrett.
Sendingene og produktene var tilgjengelige, men nøkkelfaktoren til populariteten for sykkelsendingene til TV 2 er de tre mennene i tet: Christian Paasche, Johan Kaggestad og Dag Otto Lauritzen, ifølge Ahlsen.
– Den trioen fikk de som ikke var veldig sykkelinteresserte, til å følge sendingene. Samtidig hadde vi Hushovd, som selv om han ikke alltid vant, klarte å skape en følelse og forventning om at alt kunne skje, sier Ahlsen. Bedre økonomi Selv om vaeret i Bergen er bedre enn forventet under VM så langt, var det på ingen måte tilfelle sist gang sykkel-VM ble arrangert i Norge – tilbake i 1993.
I tett høstregn blir proffrittet i stor grad husket for en lang rekke velt på såpeglatt, nylagt asfalt ned fra Ekeberg. Økonomisk var veien for arrangementet like sleip. Sponsorsvikt, personkonflikter og 12 millioner i underskudd var noen av ingrediensene.
Resultatet ble at sykkelforbundets økonomi var elendig etter VM. Mye av inntektene i året etter ble brukt til å betjene gjelden. Det tok 12 år.
I tillegg slet Norges idrettsforbund med økonomien og markedsinntektene sviktet.
Økonomien var svak, men i stadig utvikling etter hvert. Det var her sykkelforbundet gjorde det tidligere landslagssjef Steffen Kjaergaard naermest omtaler som en genistrek.
For samtidig som TV 2 viste Thor Hushovd tråkke seg gjennom franske alper, Pyreneene og andre slake motbakker, økte sykkelinteressen dramatisk i Norge. Sammenhengen mellom Hushovds suksess, TV 2s sykkelsatsing og antall lisenser hos sykkelforbundet, er tett. Fra 1997 til toppåret i 2014 mer enn firedoblet antall lisenser seg til like over 82.000.
De fleste lisensene er éngangslisenser, og tidligere sykkelpresident Erik M. Aarethun klarte derfor å presse gjennom en prisøkning på lisensene.
– De som arrangerte ritt, var jo voldsomt imot dette, men det gikk etter hvert over. De skjønte at et sterkt forbund var viktig for syklingen totalt sett, tror jeg, sier Aarethun.
Kjaergaard sier han på den tiden reiste rundt i Europa med et juniorlandslag hvor Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff var fast inventar. Budsjettet var på 140.000 kroner.
Éngangslisensene ble et vendepunkt for satsingen, ifølge Kjaergaard. Fra NM til VM Da Atle Kvålsvoll ga seg som proffrytter i 1994, ble han landslagssjef året etter. Her hadde de en privat sponsor i Oslo Energi. Det gjorde at de kunne holde oppe aktiviteten til tross for den tyngende økonomien etter VM.
Målet var å matche unge amatørryttere internasjonalt. Det var kontroversielt. Det viktigste for de sterkeste norske sykkelmiljøene på den tiden, Glåmdal-Nittedal og Bjørgvin, var norgesmesterskapet. At et landslag skulle stikke av med de største talentene, ble dermed ikke godtatt. Det gikk så langt at lederne for de respektive lagene møtte opp på første samling for å prøve å stoppe utøverne.
– Hadde vi ikke hatt Toppidrettssenteret i ryggen, ville det ikke gått, sier Kvålsvoll.
Men det var ikke fett. Det har norsk sykkel aldri vaert. Og selv om hele laget fikk plass i en Toyota Hiace, kjørte det inn fantastiske resultater allerede i 1995-sesongen.
– Det var en voldsom lojalitet i laget, samtidig ble vi tydeligere på hva som kreves av trening. Rytterne ble rett og slett bra, sier